• Jeg har vanskelig for å tro at det finnes smalere bilveier enn veien som går langs Lustrafjorden, fra Skjolden til Ornes. Men til tross for at du kan risikere å havne i kø bak syklister, så er det virkelig en fin tur. Og ved veis ende, ved frukttrær og bærbusker og hjortegjerder, ligger Urnes stavkyrkje, som kanskje er den aller eldste stavkirka i hele verden.

    Også har de sommerens hittil beste vafler.


  • Forrige uke var jeg på sommerens andre vestlandsferie. Selv om skyene lå som et teppe over fjelltoppene og regnbygene innover dalførene, så var det veldig, veldig fint. Den første dagen tok vi turen til Solvorn, som er ei lita bygd ved Lustrafjorden der vannet ser litt ekstra klart ut og rosene klatrer oppover hvite husvegger. Faktisk er det så fint der, at det ikke hadde noen verdens ting å si at fryseren på butikken var tom for is.


  • «Og veien bare går og går, bort fra min dør til ukjent land,
    den har gått først i mange år, nå må jeg etter, om jeg kan.
    Å gå den lang og gå den trett,
    til min vei når en større vei,
    der alle smale håp blir ett.
    Og hvor den går vet ikke jeg.»
    – Tolkien

    Noen ganger er det litt sånn at livet bare rusler og går og at jeg føler jeg prøver å følge med så godt jeg kan uten helt å vite hvor det bærer. Akkurat nå er det litt sånn. Livet virker for det meste å dreie seg om å slite vekk bokstavene på tastaturet og å ha lunsjpause mens jeg ser på VM under et ullteppe og med en tekopp i fanget. Sånn går no’ dagan, som vi sier i Trøndelag. Også lurer jeg litt på hvor jeg skal ende opp til slutt.