Vi befinner oss fremdeles i den islandske roadtripens første dag, fremdeles på sørkysten. Vi kjører på langstrakte veier, har endelig klart å finne ut av hvordan menysystemet i bilen fungerer. Er varme i kroppen etter badet, legger inn neste stopp i google maps.
Da ser vi en foss i en fjerne. Kan vi stoppe, spør jeg? Klart! sier Anna.
Skógafoss. Enda en disse fossene som omringes av turister – men hallo! Jeg vil være en av dem.
Og så, videre mot neste destinasjon.
Man kan ikke reise til Island uten å bade. «Dra til Seljavallalaug,» sa Andreas, etter et bad i Trondheimsfjorden på tidligsommeren, og jeg la inn et merke i kartet på telefonen min for å huske på det. Her har islendinger lært å svømme siden 1923, forteller internett.
Vi parkerte bilen på parkeringsplassen og begynte på de små kilometerene inn til bassenget, inn langs lupinhavet, inn langs elva. Bassenget har faktisk vært her lengre enn lupinene, forteller internett.
Men internett skal man ikke alltid stole på. «The place is in shambles and is just terrible,» sa en guide vi mistenker at ble skrevet for å holde folk unna. I følge meg var det helt fantastisk. Vi skifta i den islandske sommerlufta og sank ned i det deilige, varme vannet.
Fjellene rundt, tunge av tåke.
Og videre bak bassenget var dampende bekker og stier som forsvant i fjellet.
«Det gikk nettopp opp for meg at vi er på ei øy midt ute i Atlanteren!» sa jeg til kollegaen min etter at vi hadde vært i Reykjavik nesten ei uke. Island føles ikke like sterkt som Island når man tilbringer hele dager inne i konferanselokaler, selv om varmtvannet lukter svovel og vinden herjer mellom campusbygningene. Det var først da vi la ut på veiene og landskapet brettet seg ut foran oss at det virkelig slo meg, den følelsen av å være hundrevis av kilometer fra resten av verden, på ei øy som når som helst kan begynne å spy ut varm masse og aske.
Men etter å ha vært på konferansen hadde vi noen dager til virkelig å kjenne på den følelsen, med leiebil og base i en liten forstad utenfor Reykjavik. Første stopp på turen vår var Seljalandsfoss, litt under to timer fra byen. Fossen er kjent for at man kan gå rundt den. Det er vel sånt alle som har sett Pocahontas har drømt om. Bare ikke glem å ta med regnbukser.
Jeg beundret fossen på avstand.
Men våt blir man uansett på Island, for man kan være sikker på at regnet aldri er langt unna. Vi søkte ly ei stund inne i ei hule. «Not impressive,» sa en amerikansk turist, som snublet innom og nok hadde fått islandsk overdose. Men rundt hjørnet er jeg sikker på at også hun ble imponert, for der lå Gljúfrabúi som et hvitt slør inne i en bergsprekk.
Igjen: Ta med regnbukser.
Jeg har sett bilder på instagram og fått fortalt hvor vakkert det skulle være der. Så da jeg og mamma kom i prat om sommerens ferieplaner tidlig på året, så var forslaget mitt åpenbart: Aurlandsdalen. Den første helga i juli var vi på plass på Østerbø, der turen starter, en liten gjeng med turskoene klare.
Det er nok den fineste turen jeg har gått. Nesten to mil med mye opp og ned. Med utrolig frodig natur, den grønne elva som bukter seg nederst i dalen. Steinurer, stien som slynger seg langs bergveggen, brusende fosser. Jeg var ikke helt forberedt på hvor vilt det skulle være. Og da vi så gårdene som lå langt oppi fjellsida, slo ikke tanken meg om at vi skulle dit opp i det hele tatt. Men stien går langs tre gårder – Nesbø, Sinjarheim og Almen. Den ene villere plassert enn den andre.
Nok ord. Se selv:
Fjellsommerferien, dag 2. Jeg våkna i Lærdal, tok en tur innom både bakeriet og bilverkstedet før jeg var klar for nye eventyr (begge deler får fem stjerner fra meg!). Jeg hadde en hel dag å fylle, før jeg skulle møte familien og ta turen videre i retning Østerbø og Aurlandsdalen. Først tok jeg en avstikker til Undredal med geiter, kanelbolle på brygga ved nærbutikken og hyggelig selskap (slik så det ut), så lunsj på Marianne Bakeri & Kafé i Aurland. Deretter var jeg litt rådvill om hva jeg skulle gjøre, men google kunne fortelle meg at det var en ganske fin foss i nærheten – no brainer.
Brekkefossen ligger i Flåm. Jeg kjørte innover til en parkeringsplass like ved der stien var skilta oppover. Det er bare én kilometer å gå, men med skikkelig stigning.
Oppe på platået er det fantastisk utsikt, som dere kan se. Så grønt, så mye vann som kaster seg ned mellom trær og stein, og så mye fjord og fjell rundt. Mye utsikt og mye foss for relativt liten innsats altså!
