Den første høstferiedagen i Luster: Jeg tror jeg bare lar bildene fortelle.
-
Det er så fint å komme seg ut nå om høsten. Kanskje ikke når man må gå fremoverlent for å komme seg frem og regnet høljer ned, men det er lite som kan måle seg med de dagene der man kan trekke inn den klare høstlufta og se hvordan naturen går fra grønt til gyllengult og rødt.
Her er fem turer i Trondheim som jeg liker godt.
Våttakammen, fra Ila
Våttakammen er den toppen jeg som regel drar til når jeg skal ha en liten tur. Da tar jeg bussen til Ila, krysser veien fra enden av Ilaparken og går oppover Roald Amundsens vei, som ligger til høyre når du går mot rundkjøringa. Derifra er det bare å følge veien til du kommer til Vestoppfarten, der det er skilta opp til Våttakammen.
Det kan være ganske vått og gjørmete oppover, og hvis det er kaldt nok er det ofte mye is, men ellers er det en veldig fin tur som tar omtrent en time opp og ned hvis man tar seg god tid.
Les mer: Våttakammen, 286 moh.
Geitfjellet, via Våttakammen
Videre fra Våttakammen går det an å gå opp til Geitfjellet. Da er det bare å følge stien videre oppover. Turen dit kan fort være vel så gjørmete som opp til Våttakammen, men det er veldig verdt det når man kommer til toppen og får se utsikten! Det siste stykket er dessuten på ordentlig fjell (=stein).
Jeg er litt usikker på hvor lang tid det tar, men jeg tipper man fort kan bruke en halvtime opp fra Våttakammen.
Les mer: Geitfjellet, 416 moh. (NB! Bildene der er via ei anna rute, men jeg anbefaler å holde seg til stien via Våttakammen, for det er fort gjort å rote seg bort i skogen. Snakker av egen erfaring.)
Theisendammen, fra Ila
Skal man ha en nokså lett tur og gjerne vil bruke de nye joggeskoene (uten at de er helt nedsøla innen man kommer frem), så anbefaler jeg å dra opp til Theisendammen. Det er dessuten skikkelig fasinerende å kunne gå tur nesten midt i byen uten at det føles sånn i det hele tatt.
Start nederst i Ilabekken, fra Hanskemakerbakken (den veien som går ned til høyre fra enden av Ilaparken) og følg stien opp. Stien stopper plutselig et lite stykke oppe, men da er det bare å følge veien et stykke og krysse over den store plena som ligger på høyre hånd når du går oppover, så finner du stien igjen.
Jeg brukte 40 minutter opp da jeg gikk der sist, men det var i rimelig bedagelig foto-tempo.
Les mer: Theisendammen
Estenstadhytta, fra Dragvoll
Estenstadmarka er tydeligvis et virvar av stier, men det er likevel ikke så veldig vanskelig å finne veien til Estenstadhytta. Det enkleste (synes jeg) er å starte fra Dragvoll og gå langs åkrene på stien som starter ved Idrettsbygget (den som ligger på høyre side når du går mot bygget). Så kommer du etterhvert til en vei som du kan følge til du kommer til en stor parkeringsplass der det er godt skilta videre.
Jeg og Sanna tok skogsstien sist gang vi gikk der. Den veien opp brukte vi omtrent tre kvarter på, og jeg regner med at det definitivt er en av de lengste veiene (men også fineste). Likevel kan det være greit å gå veien bortover fra parkeringsplassen (tror det er ei lysløype) den første gangen, for ikke å rote seg bort.
Les mer: Alle stier fører til Estenstadhytta
Ladestien
Det er fantastisk fint å gå Ladestien, samme om sola skinner eller det blåser friskt fra fjorden. Jeg tipper det er den mest brukte turstien i Trondheim da, men samtidig er den så lang at man stort sett unngår å gå i kø. Også er det så kjekt å kunne stoppe og kjøpe vafler på Sponhuset eller en kanelsnurr på Ladekaia om sommeren.
Aller helst tar jeg bussen til Rotvoll, går ned til HIST (rett ned i retning fjorden fra busstoppet) og tar stien til venstre derifra, innover mot byen. Så tar stien ganske snart nedover mot fjorden, like før der bildet over er tatt fra. Deretter er det bare å gå så langt man orker – det går an å gå helt inn til byen igjen (tipper det tar 1,5 time +), men hvis man ikke vil det, kan man også hoppe av på veien og for eksempel ta bussen hjem fra Korsvika. Eller starte fra Lademoen og ta veien rundt Ladehammeren først. Ah, Ladestien, altså! Så mange muligheter, samme hvilken side av byen man kommer fra.
Les mer: Ladestien
(Vær så snill og si ifra hvis dere gjør et forsøk på å bruke veibeskrivelsene og forviller dere, så skal jeg prøve å begrense skadeomfanget.)
-
Kroppen skrek etter fri og frisk luft hele forrige uke. Da lørdag endelig kom, var det bare én ting å gjøre: snøre joggeskoene, pakke sekken og komme seg ut. Jeg satte meg på t-banen opp til Sognsvann, og plutselig lå den der. Nordmarka, uutforska og fremmed.
Petter var heldigvis med som kjentmann igjen da. Det er så kjekt å ha venner her som kan ta meg til steder jeg sikkert ikke hadde oppdaga om jeg hadde skulle klart meg på egenhånd. Vi gikk opp til Vettakollen, som må være Oslos svar på Våttakammen, med den samme formidable utsikten, selv om det er en helt annen by.
Også fant vi blåbær på veien – og jeg var tvers igjennom lykkelig.
-
Kinosøndag, som jo er ganske bra i seg selv, er liksom hakket bedre når man sitter sammen med en liten sogning som hvisker «Det her va ein morsom film!» midt under filmen. I dag var jeg så heldig å bli invitert med av onkel og familien, og plutselig ble en heller våt og grå søndag i hovedstaden ganske så lys.
Her er et tilbakeblikk på en annen av dagene fra ferien hjemme da gjengen var på besøk. Vi gikk opp på Lysøyfjellet (som definitivt ikke er et fjell i Sogn-målestokk, men likevel har overraskende god utsikt). Det er til og med ei hule der, med vanndråper som skinner som diamanter på veggene. Det er ikke så dumt å være der på en søndag heller.
-
Det begynner å bli ei stund sida jeg og Kari var på det forrige kafébesøket i turneen vår, så nå tenker jeg det er på tide å dele denne turen med dere òg. Her er noe av det vi noterte i loggboka vår:
Det er den siste torsdagen før påskeuka, det nærmer seg slutten av mars. Ute blåser den kalde vinden fra Nidelva, og jeg angrer på at jeg la lua igjen hjemme. Brygga utenfor Den gode nabo ligger tom og forlatt, duvende i strømingene i elva. Gamle Bybro er dekket av stilaser.
Men Bakklandet ligger fredfull og koselig som alltid. Utenfor Dromedar Kaffebar har noen våget seg til å sette seg, selv om det ikke er tegn til sol og vinden napper lett i klærne her òg. En syklist farer forbi over hellene i det jeg åpner døra til kafeen.
«Hallo,» sier dama bak disken. «Hei,» svarer jeg og ser meg om etter et ledig bord. Der det er hjerterom er det husrom heter det seg, men i kaféverden er det gjerne slik at der det er hjerterom blir det ekstra trangt. Særlig når lokalet er nokså lite i utgangspunktet.
Jeg tørker duggen av brillene og finner meg til rette ved et bord. Kafeen er som lagd for par. Ett bord, to stoler. På bordet ved siden av sitter ei jente og en gutt og sammenligner veien hjem med Pythagoras læresetning. Jeg henger jakka fra meg på stolryggen, lener meg tilbake mens jeg venter på Kari. Hører klirring av isbiter fra kjøkkenet.
Kari bestilte Baby Chock og spiste rundstykke med brie. Og ønsket seg musikk: svake, myke toner. Som Norah Jones. Kari blir alltid glad når de spiller Norah Jones på kafé.
Jeg drakk en kopp Saltsjokonøtt, som var sånn helt passe god, men til gjengjeld hadde kobberskum og sjokoladebiter i bunn. Fint! (Om dere skal på Dromedar, anbefaler jeg aller helst Søt Chili eller Kakao Noir. Mmm.)
Små dromedarer i vinduskarmen og gamle gjestebøker som man kan lese i. Det er flere gjester her. Jeg ser de ikke, men kan høre ei dame le og en mann brumme med på den andre siden av rommet, skrev Kari. Også utspilte det seg et kattedrama utenfor vinduet. Svart og hvit mot ginger.
Nå vil jeg sitte på uteserveringa, i skinnjakke og med solbriller på nesen, og se på folk gå forbi, men akkurat nå ligger jeg fremdeles i senga mi og snufser og hører vindkastene blåse regn mot ruta. Sommer, altså! – hvor blir du av?
Tidligere poster om kaféturneen:
Bakklandet Skydstasjon
Kaffebrenneriet på Bakklandet