Kristine Graneng

  • Kongens (manglende) utsikt

    Jeg har vært på reise – med bil, buss og tog. Det føles smått eksotisk å sitte og vente på en togperrong igjen, med koffert og alt. Nå var det lenge siden.

    Første stopp, Hole. Vi kom frem seint om kvelden. Dagen etter sto vi opp til en tåkevegg over fjellene langs Tyrifjorden. Perfekt dag for å nyte en god utsikt!

    Vi gikk opp fra Sundvolden, opp Krokkleiva – denne ruta. Veien er en en del av den gamle kongeveien over Ringerrike til Bergen. Så idyllisk der den slynger seg opp gjennom skogen og berget.

    Jeg gledet meg til Kongens utsikt. Hør bare på denne beskrivelsen av Peter Christen Asbjørnsen, eventyrsamleren:

    Fra dette Sted er Udsigten overordentlig vidtstrakt. Man nærmer sig den ad en Sti igjennem Skoven, og staaer, naar man kommer ud mellem Granerne, pludselig paa Stupet af Aasen, 1400 Fod over Vandfladen. I svindlende Dyb udbreder sig et uendeligt Panorama: De trende Fjordes blinkende Speilflader funkle i Forgrunden og beskylle det udtungede, bugtede Lands lov krandsede Odder og flöielsgrönne Marker. Hist over Fladen ligger Gaarde ved Gaarde, store, velbyggede, omgivne af Enge, Hauger og gyldne Ågre, og midt iblandt dem staaer den hvide Kirke med Taarn og Spiir. Mörke Skovsletter og granklædte Höider danne Skyggerne i Landskabet. Omkring det taarner sig Aaser over Aaser, Bjerge over Bjerge; de hæve sig höiere og höiere i mörkeblaae, violette og blaalige Luftslör med sölvskimrende Border af Sne og lis, indtil de synes at flyde sammen med Horizonten Fjernt mod det yderste Vest hæver sig en kuppelformig Skikkelse. […] Man stirrer og stirrer. (Fra Wikipedia)

    Men jeg stirret og stirret – og hadde vanskelig for å se annet enn grantopper.

    Trollene i folkeeventyrene, derimot, de hadde nok likt seg på en dag som denne. Det er stemningsfullt i skogen når tåka ligger så tung at det drypper fra trærne.

    Og høstfargene skjærer gjennom selv den tykkeste tåka.

    ,

  • Lodalen i sol og regn

    I likhet med de fleste andre av våre landsmenn var også jeg i Loen i fjor sommer. Det var et sjokk først, å komme til sentrum i Loen etter ei ukes tid ved en lite befolket avstikker av Sognefjorden. I Loen var det ikke én parkeringsplass å oppdrive. Køen til skyliften syntes milelang. Men heldigvis skulle jeg videre inn, helt innerst i Lovatnet, for så å ta båten over, vekk fra trengselen.

    Det var sol da jeg kom, sol da jeg dro.

    Men dagen der imellom bød på regn, regn, regn. Krim foran peisen og hvile etter etappen dagen før.

    Skjønt også en dal som visselig er minst like magisk i regnvær som i solskinn. Finnes det et sted hvor grønt er grønnere enn Lodalen?

    ,

  • Astruptunet

    Det er vel ingen hemmelighet at jeg tiltrekkes av nasjonalromantikk og vakker natur. Så da jeg kom på at Astruptunet lå lagelig til på ruta mi i fjor, var det et selvskrevent stopp. Astruptunet, eller Sandalstrand som det opprinnelig het, var hjemmet til Nikolai Astrup (maleren, ikke ministeren). Der bodde han med kone og barn på begynnelsen av 1900-tallet, etter å ha lært seg malekunsten både i hovedstaden og utenlands. Det er ikke vanskelig å fatte at vestlandslandskapet og naturen her inviterer til å male. Og tunet ligger så utrolig flott til – i skråningen ned mot vannet, med en fantastisk fin hage, som også var en stor lidenskap for han.

    Her kan dere lese mer om Astrup og hjemmet hans.

    Jeg hadde ikke tid til en omvisning i byggene på stoppet mitt – men tid til en titt innom galleriet og til ei vaffelplate med utsikt til, det hadde jeg.

    ,

  • Fjell, sau og pelargonia

    Når jeg tenker tilbake på fjorårets ferietur, så er det med sølvskimmer og gullkant. Jeg tror ikke det er minnene som lurer meg heller. Jo visst var ikke været helt på min side. Det var overskyet og regn stort sett hver dag. Men alt annet var så fint – å møte venner igjen langs veien, etter en ganske ensom vår. Å kunne stoppe akkurat der jeg ville, når jeg ville. Friheten i velge ruta underveis. Ta avstikkere. Snarveier når det trengtes.

    Jeg delte en del av turen i fjor (alle innleggene ligger her), men nå følte jeg veldig for å dra fram flere av de bildene som bare har blitt liggende. Det går an å begynne å lengte etter sommerens ferie nå.

    Disse bildene ble tatt på vei fra Vetlefjorden til Jølster. Over Gaularfjellet, en stopp ved Likholefossen. Så over Rørvikfjellet, der jeg var over meg av begeistring for å finne tre av mine favoritter samlet på et sted – fjell, sau og lyserosa pelargoniaer i ei rødmalt stue.

    ,

  • Tantes Hage

    Disclaimer: Jeg driver ikke Tantes Hage – er bare ei som synes det er trivelig å ta en kopp kaffe der!

    Våren kommer nærmere – gult skinn over seljetrærne og sol som varmer vinterhvit hud. Og da frister det å ta tøysko på og rusle nedover mot byen. Det er takknemlig å bo i en by der det går an nå. Jeg tenker det gjelder å benytte seg av det når man kan – innenfor rimelighetens grenser selvsagt. Så her kommer et tips til hva man kan gjøre en søndag i Trondheim når nypussede bygater og ei glitrende elv lokker.

    I fjor sommer åpna nemlig Tantes Hage, byens mest sjarmerende kafé, uten tvil! (Og det i en by med mange sjarmerende kafeer.) Jeg og Kari var innom en varm augustdag. Da bugna hagen av blomkarse og gresskar og alskens, og rundt sitteplassene var den fineste samlingen av pelargoniaer jeg har sett. Vi spiste is og hilste på hagens puddel. Og på hagens minigris og høns.

    Det er åpent i Tantes Hage på søndager. Fullt så blomstrende er den vel ikke helt enda, men det blir det helt sikkert om ikke lenge – og inntil da kan det også friste å drikke kaffe med blikket ned mot Nidelva.

    Det er en liten avdeling med gamle bruktting i hagen – så fint utvalg! Jeg fant et par småfat i stråmønster som ble med meg hjem, men når jeg ser dette bildet angrer jeg så smått på at jeg ikke også kjøpte denne mugga.