Her vi bor er det sju kilometer til nærmeste butikk, og jeg sitter på bussen en time for å komme meg på jobb om morgenene og enda litt lenger for å komme tilbake. Likevel har det gått ganske greit uten egen bil. Det er en luksus at bussene overhodet går i ukedagene – det veit de fleste som har vokst opp utenfor en by – og da tenker jeg at jeg helst vil ta den når jeg kan. Men noen ganger er det absolutt nødvendig å kunne kjøre når man bor ute på bygda, sånn som en søndag når du gjerne kunne tenke deg å treffe en venn i byen og bussen overhodet ikke går eller når dalen på den andre sida av fjorden ligger i ei strime av sol og lokker så fint.
Så denne uka kjøpte jeg min aller første bil: en som er akkurat passe stor til å dra ut på eventyr med. Onsdag ettermiddag pakka jeg ivrig middag i ryggsekken og vi la ut på den første ordentlige turen med bilen – til Hommelvika for å gå opp langs Homla.
Skogen var så stille og fredelig. Den første etappen gikk opp og ned, først gjennom frodig løvskog og så gjennom gammel, skjeggete barskog. Stien kommer ned igjen til Homla ved Buhølen. Der tok vi en pause for å spise maten fra sekken og se på småfisken som hoppa i elva. Det er et lite under at de klarer seg i tørken. Det er ikke så mye vann noe sted nå – det hadde nesten gått an å hoppe fra stein til stein hele veien oppover uten å bli våt på beina.
Men det var likevel frodig langs elva. Blå blomster i forskjellige varianter tittet opp mellom bregnene. Denne, for eksempel, som jeg ikke har klart å finne ut hva heter. Noen som veit?
Etter en time eller to kom vi frem til Dølafossen. Det var et magisk sted. Jeg kunne sikkert ha sittet der i flere timer, bare hørt på vannet som brusa og fulgt med på hvordan det hang som slør i vinden nedover bergveggen. Sett på de mange øyenstikkerne som hang i lufta som små helikoptere, summingen deres så vidt hørbar over bruset fra fossen. Berget selv lå lag på lag i spennende mønstre, og innimellom klamret det seg fast en og annen blåklokke.
Det er visst enda en større foss som ligger lengre opp i elva, Storfossen. Men det går jo an å få overdose av flotte fosser, så den sparte vi til en annen tur.