Fint nå

Frukttre i blomst

God junimorgen! Det er lørdag. Jeg sitter på verandaen hos pappa og hører humlene summe, fuglene kvitre om kapp og en og annen båt kruse i skjærgården. Kan kjenne duften av granolaen som står i ovnen på kjøkkenet helt ut hit. Kvigene, som endelig kom ut på beite forrige helg, har funnet seg til rette nede ved strandkanten. Selv om våren på mange måter har vært tung, er det også mye fint i det hele. Dagene som går langsommere. Å ha muligheten til å være her ute ved havet, ha kontorplass med utsikt til nisene som titter opp en dag sjøen ligger helt stille. Jeg tuller ikke, det er sånt som skjer her. Og her er annet som har vært fint i det siste.

Det lukter så godt av tomatplantene i veksthuset. Jeg vanner dem morgen og kveld nå når det er så varmt. Må stoppe opp for å kjenne litt ekstra på lukta av bladene hver gang. Det er en sånn trygg lukt. Det er det lille veksthuset hos besta og goffa. Mamma sine store, skinnende røde tomater på kjøkkenbenken hver dag hjemme om sommeren. Jeg fikk tomatplantene av naboen på Byneset i bytte mot et par squashplanter. Nå venter jeg spent på hva slags tomater som dukker opp. De blomstrer fint allerede.

Yoga om morgenene har vært så viktig for meg de siste månedene. Stå opp litt i ørska, rulle ut matta og slå på Yoga med Adriene. Det har vært så godt å ha noe som markerer starten på dagen, før jeg setter meg ned foran dataskjermen. Så godt for både hodet og kroppen. Adriene har flere månedsutfordringer som er perfekt utfordrende for en nybegynner som meg. Jeg er ferdig med Revolution, nå er jeg i gang med Yoga Camp.

Husker dere jeg skreiv om disse pannekakene i Manchester? For noen uker siden tenkte jeg at jeg skulle prøve og oppdaga noe som i hvert fall ligner på de utrolig myke, luftige pannekakene jeg ble servert. Trikset er bare å ta eggehvitene til side, piske dem stive og så vende dem inn før man steker pannekakene. Resultatet? Pannekaker som små skyer. Blåbæra jeg fant igjen i fryseren etter blåbærturen i 2013 er dessuten like gode til som honeycombsmøret i Manchester.

Frukttre i blomst

Frukttreet som plutselig blomstrer ute ved plattingen. Jeg spurte mamma hva slags tre det er, og fortalte at det var en kjerne eller en fruktstein ho hadde satt ned for mange år siden. Jeg veit det er slik naturen fungerer, men jeg kan ikke la være å kjenne på litt ærefrykt likevel? At noe så lite og uanselig kan bli noe så stort og vakkert. Mamma huska riktignok ikke hva slags frukt det er, så da er det bare å vente og se om det blir noe av det.

0

Del innlegget:

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest

Lignende innlegg

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.