Kristine Graneng

Det blåser ute. Vinden pisker havet mot berget, mot steinene i fjæra, river tangen løs og legger den i kanten der sivet slutter og sanden begynner. Bølgetoppene er hvite; små snødekte fjell som i øyeblikket etter er borte. Hvem vet hva som kommer drivende i løpet av natta: flaskepost, rekved, ei gammel bensinkanne.

Jeg ligger inne under dyna. Det knirker i veggene, jeg hører hvordan vinden tar tak. Men jeg er ikke redd for vinden, og jeg er heller ikke redd for bølgene og havet. Det får meg til å føle meg trygg. Hjemme.

Et annet sted ligger en gutt alene, urørlig i strandkanten. 2500 mennesker har mistet livet eller er savnet i forsøkene på å nå Europa i ofte synkende farkoster over Middelhavet. Hittil i år har mer enn 300.000 flyktninger og migranter krysset Middelhavet til Europa.[1]

Billetter på billigsalg: Ingen reisegaranti.

Det er stille morgen når jeg våkner. Lyset ligger lett i vinduskarmen, vekkerklokka har enda ikke ringt. Mens jeg strekker meg etter brillene på nattbordet, suser jagerflyet over himmelen og henger et teppe av lyd etter seg. F-16 på treningstur. Jeg gir meg hen til et langstrakt gjesp.

Franske jagerfly angriper IS-hovedstaden Raqqa. Har innledet bombetokt mot IS. Ti jagerfly har deltatt i angrepene og sluppet 20 bomber over byen.[2]

Over 400 sivile syrere drept i russiske bombeangrep. Minst 97 av de drepte er barn.[3]

Jeg kan ikke forestille meg å vokse opp et annet sted enn her, hvor havet er noe fortrolig og kjent og jagerflyene betyr trygghet. Men jeg er nødt til å gjøre et forsøk. Et forsøk på å forstå hva noen flykter fra.

[1] «Stopp opp et øyeblikk og forestill deg at dette er ditt barn», 2. september 2015

[2] Franske bombefly angriper IS-hovedstaden Raqqa, 15. november 2015

[3] – Over 400 sivile syrere drept i russiske bombeangrep, 22. november 2015