God søndags kveld!
Jeg har lagt meg under dyna med ullklær på. Har slått på varmeovnen og tatt med meg en kopp te og et par biter sjokolade opp, trukket genseren helt opp til nesen, men enda er det kaldt. Høsten er her for fullt nå. Den glidende overgangen mellom sensommer og tidlighøst er over. Nå ligger rimet i skogen hele dagen gjennom de stedene der sola ikke slipper til.
Det er en hel måned siden jeg har skrevet her nå. September forsvant på det som føles som et øyeblikk og en evighet på samme tid. Ei uke i Belgia med jobb. T-skjortevær, frokost på bakeri og den overhengende frykten for å bli påkjørt av syklister. Ei helg i Østfold med bursdagsfeiring. Alle ukedagene der imellom som aldri rommer nok men likevel så mye. Og i ettermiddag kom jeg hjem etter ei helg ved Rondane, der fjellene allerede har blitt helt hvite. Det er et vidt spenn fra pommes frites en varm kveld i Brussel til å våkne til synet av Rondeslottet, hvitkledd i rødlig morgensol.
Oktober skal bli roligere, men likevel ikke. Mindre reising, mer hverdag. Vi forbereder høstkonsert i koret og jeg øver i bilen på vei hjem fra jobb. Skogen byr enda på sopp og gyllent løv. Stabelen på nattbordet er høy. Oktober skal bli mer tid til å stoppe opp og nyte. Og jeg gleder meg til å tenne i ovnen og sitte på kjøkkenbordet å skrive igjen mens det er mørkt utenfor og skinnet fra stearinlysene danser over bordet.
Inntil videre får dere dette: Jeg trodde ikke det ble noe av solsikkene, trodde ikke de skulle rekke å blomstre, men så en dag var de ute. Sto og skinte foran husveggen i tåkete septembermorgener. Nå er de borte igjen (godt hjulpet av en valp som elsker å plukke blomster). Til neste år håper jeg de kan bli enda flere.