• De første kalvene skulle komme midt i juli. Jeg lå halvvåken med spissede ører om natta, slik man sover når man skal stå opp tidlig og er redd for å forsove seg. Lytta etter rauting fra fjøset, venta på at de skulle si ifra om at nå skjer det. Men så kom de i grunn aldri midt på natta, helst sent på kvelden i det siste fjøsstellet eller om morgenen midt i melkinga. Små kalver med skrukkete neser, som napper i klærne og sutter på hendene dine når du prøver å klø dem bak øret.

    Det er noe av det fineste som skjer på gården – kalvinga. Men så mye spenning også, så mye som kan gå galt, særlig når kvigene, de som aldri har kalva før, skal ha kalv.

    En dag i sommer like etter middag satt vi inne mens det var lett regn i lufta ute, titta ut vinduet og fikk øye på ei kvige oppe på beitet som så ut som om ho var i ferd med å kalve. Men da vi kom ut, var ho ferdig, uten at det var spor av noen kalv noe sted. Vi saumfor beitet, leita i fjøset, men kalven var ingen steder. Så fikk vi øye på et spor i skråning ned fra beitet, Petter forsvant rundt hjørnet på garasjen nedenfor, gjennom det høye gresset med brennesler og tistler, og like etter ropte han: «Her er den!»

    Og der var den, en liten sprek kukalv som hadde dratt på utflukt alene, bare minutter etter at den hadde kommet til verden.

    Kalving

    Kalving

    Kalving

    Kalving

    Kalving

    Kalving

    Kalving

    Kalving