Forrige fredag tok jeg på meg rød leppestift og det blåprikkete skjørtet jeg har arva etter bestemor, og etter å ha dansa litt på rommet mitt ei stund, så gikk jeg ut. For å høre på jazz. Nærmere bestemt på Jazzbar Vogler med disse to:
Ida og Jørgen, som hadde tatt turen fra Frankrike. Jazz på en fredag med så fint selskap er noe av det beste som er. Ekstra stas når man kan diskutere særskriving og samskriving og Hemingway og Jon Fosse og sånt i musikkpausene.
Slik så det ut på Jazzbar Vogler. Skjeve lampeskjermer, flekkete tak og mørke lokaler har sin sjarm. Eieren var forresten veldig trivelig han også og lærte oss et nytt ord: lauschig. Som betyr koselig, slik som når man setter seg godt til rette i en sofakrok eller kryper inn under dyna. Et ganske bra ord for hvordan det var der altså.
Her var gjengen som spilte. Noen ganger spilte pianisten så fort at ikke engang øynene mine klarte å oppfatte bevegelsene, og de spilte noen av de aller fineste gamle klassikerne.
Og da klokka nærma seg midnatt og rødvinsglassene var tomme dro vi hvert til vårt. Jeg tok t-banen hjem og kom ut til lynglimt og en himmel som storma ned. Jeg sprang mellom bygningene, gjemte meg i portrom, hylte når lynet slo ned og tordnet bare sekundet etter skralla og har aldri før vært så redd i tordenvær som jeg var da.
Men jeg kom meg hjem, gjennomvåt og litt ekstra takknemlig for livet – og det var den fredagskvelden.
Translation:
Last Friday, I went to Jazzbar Vogler here in Munich with Ida and Jørgen. A place with character, one could say, but still very cosy!
