Det er litt trist å være syk alene. Uten noen som kan synes synd på deg med et medlidende blikk og spørre hvordan det går, uten noen som prøver å fôre deg med mat du egentlig ikke har så lyst på, og uten noen som sier de gjerne skulle ha gitt deg en klem om det ikke var for at det er litt kjedelig å bli smitta, forståelig nok.
Men heldigvis går det ganske greit likevel, for i går kom Silje på døra med appelsinjus og nesespray og mat og litt etterlengta selskap. (Og jeg hadde selvsagt googla «hvordan la være å smitte folk med influensa» på forhånd, slik at det forhåpentligvis ikke blir jeg som må dra på sykebesøk neste uke.)
