• Reynisfjara

    Når man sitter og ser frem på tiden er det vanskelig å forestille seg hva som kommer. Det kan man jo faktisk ikke vite helt sikkert, uansett hvor mye man ønsker og planlegger og analyserer. Er det én ting 2015 har lært meg, så er det nettopp det: Hvor uforutsigbart livet egentlig er, og at man bare må gjøre det beste ut av det som kommer, enten man kaster seg uti noe eller må ta ett steg tilbake.

    I januar skrev jeg ei liste med sånt som jeg hadde lyst til å gjøre i 2015. På årets siste dag er det rart å se tilbake på året som har gått. På alt det som aldri helt ble som jeg hadde forestilt meg, på det som aldri skjedde og på det som jeg ikke ante ville komme. Men i summen av alle oppturene og nedturene – for et år det har vært!

    Jeg ville dra til Kiel en måned for å lære mer tysk, og i hele januar våknet jeg opp på soverommet med utsikt ned til sykkelveien og til vertsmora mi som ropte «Badezimmer ist frei» fra ute i gangen. Det var karaoke på tirsdager og dauerregen og Hamburgtur. Og jeg tror det er vanskelig å finne bedre intensivkurs i tysk enn familieselskap.

    Også hadde jeg egentlig lyst til å gå på ski og bli litt mindre redd nedoverbakker, men det var vanskelig når jeg var i Tyskland den måneden det var snø hjemme i vinter og syk de få dagene det har vært skiføre nå i høst.

    Jeg ville skrive bacheloroppgave, og det gikk kjempebra! Nå har jeg endelig en bachelorgrad i Europastudier med fremmedspråk. (Forslag til hva jeg skal bruke den til mottas med takk)

    Dessuten tenkte jeg å dra på Oslobesøk uten noen andre planer enn å besøke venner, men endte med å være i Oslo hele sommeren fordi jeg fikk jobbe på Stortinget (klyper meg enda i armen) – og det ble masse tid til både å være med gamle venner og å få veldig gode nye. Og til å oppdage at det faktisk er ganske mye fint i hovedstaden når man blir litt kjent med den, som Botanisk Hage og Peloton og Eldorado.

    Jeg skulle skrive mer. Det er jeg fremdeles ikke så god til å ta meg tid til, for stort sett er det mer enn nok å skrive i studiesammenheng, men det ble da noen tekster i løpet av året, mest korte, men noen lange også. Som Det jeg savner mest her er hei og ha det om å reise med kollektivtrafikken i Oslo og Å kjenne på hvor man kommer fra.

    Jeg og Kari har jo et prosjekt om å dra på fjellturer og kafébesøk, men i år ble det med dette ene (på den offisielle kaféturneen vår, that is) besøket på Dromedar på Bakklandet. Og ingen fjellturer? (Du må rette meg hvis jeg har feil, Kari, men jeg tror vi har forbedringspotensiale…)

    Og ellers har jeg smilt masse (men grått en del òg), sett Sound of Music på teateret med mamma (fremdeles favorittmusikalen min!), vært litt for lite på konserter og teateret ellers, sett altfor mange tv-serier i år også, men vært mye flinkere til å lese bøker, lært bittelitt spansk og blitt enda bedre kjent med mange mennesker jeg er glad i og desto mer med meg selv.

    Og alt det andre jeg ikke hadde planlagt, som å lære meg å strikke og å være med verdens fineste gutt på elgjakt og sånne andre ting som dukker opp av det blå når man lever.


    ,
  • Høsten 2023 – ei liste

    Jeg satt på kontoret mitt en kveld denne uka, hørte på regnet og vinden utenfor, og tenkte at om det er en tid på året da det er greit å være i en slags unntakstilstand, så må det være denne. Denne høsten føles mer som høst enn noen høster før. Stipendiatperioden min nærmer seg slutten, og de neste månedene er en rekke med tidsfrister. Helt i enden er selve Fristen. Fem års arbeid skal ta slutt. Avhandlinga skal inn.

    Så denne høsten er litt annerledes. Litt mindre rom for store krumspring og desto viktigere med de små tingene. Akkurat i dette øyeblikket nipper jeg til en kopp te (Kraftfull chililakris fra Te- og kaffehuset) og hører på Thomas Dybdahl og Beharie. Jeg har tent stearinlyset på stuebordet, midt i all denne kosen kom jeg på at kanskje det ville være hyggelig å lage ei liste med sånt jeg ser frem til i høst – annet enn alle disse fristene.

    Lista har jeg (delvis) henta fra Flora Wiström.

    Zürich, november 2022.

    Vil høre på
    Det ryktes at Beharie kommer med nytt album i høst. Det lengter jeg veldig etter.

    Vil ha på meg
    Store ullgensere og miniskjørt. Kanskje strikke en ny genser jeg kan bo i? Noe oransje?

    Vil lese
    Åh, alle disse høstlanseringene som lokker! Har ikke så høye leseambisjoner fremover, men gleder meg til å plukke opp noen store historiske romaner når jeg har overskudd. Mytting si Skråpånatta. Lungeflyteprøven til Renberg. Det åttende liv går på teateret i høst. Den vil jeg også lese. Men har mest tro på at jeg får lest noen av de kortere irske bøkene jeg plukket med meg fra Dublin.

    Vil gjøre
    Gå i badstu og bade i havet. Dra på konsert midt i uka. Se UKE-revyen. Dra i svømmebassenget før jobb.

    Vil spise
    Gresskargnocchi! Denne oppskrifta hos DN er så god.

    Vil drikke
    Mange cappuccinoer i kafeen på campus.

    Vil se på
    Akkurat nå ser jeg alle filmene med Ewan McGregor hos Filmoteket. Et veldig godt prosjekt, spør du meg. Men gleder meg til seriehøsten: Jeg sparer de nyeste sesongene av Sex Education og Heartstopper til de virkelig trengs. Ellers gleder jeg meg til å se Makta, om Arbeiderpartiet rundt begynnelsen av 80-tallet, også All the light we cannot see og Lessons in Chemistry. Også kommer den neste sesongen av The Crown og The Wheel of Time denne høsten?

    Hva ser dere frem til i høst?


    , , ,
  • Mikrofilm og minimale truser

    Jeg er i Dublin. Jeg kom hit i går. La fra meg kofferten og hastet videre til biblioteket for å ordne meg reader’s ticket. For et bygg dette er! sa jeg til han som tok bilde av en nokså svett meg, som han klippet ut, limte på et kort og laminerte. Ja, men man vender seg til det, sa han.

    Jeg har ikke helt vendt meg til det enda. De store pillarene, blomstermønsteret i flisene i trappeoppgangen, glassmaleriene man må forbi for å komme inn til lesesalene. Der sitter jeg og leser aviser – gamle utgaver av Irish Sun, som stor sett er de rake motsetningene til omgivelsene rundt meg. Side på side suser forbi i svarthvitt: lettkledde damer, Boyzone-guttenes turbulente liv og tips fra Deirdre om hvordan kan man redde seg inn når man har ligget med søstra til kjæresten. Tenker – hoderystende – at alt dette ble skrevet for ikke mer enn femten år siden. Snubler innimellom over noe av det jeg leter etter, presset inn mellom minimale truser og kalkunen Dustin.

    Ellers er Dublin en hyggelig by å møte høsten i. Innimellom mikrofilmene sitter jeg på kafé og leser Fintan O’Toole om hvordan det moderne Irland ble til. Det er fascinerende – akkurat nå er jeg i 60-tallets Irland, og jeg lurer på hvor mye av datidens Irland som finnes igjen blant folkene jeg ser ute i gatene.

    Kanskje kan jeg bli klokere på det i morgen. Da venter en ny dag med mikrofilm. Når jeg er ferdig, skal jeg feire med en guinness!


    ,