• Boka er sponsa av Aschehoug

    Begynnelser, Carl Frode Tiller

    Begynnelser av Carl Frode Tiller

    No døyr eg faktisk, tenkte eg, det er dette som er å døy. 

    Begynnelser starter på sykehuset. Miljøbyråkraten Terje har tatt sitt eget liv, og nå ligger han på sykehuset omgitt av de nærmeste. Slik både begynner og slutter historien – og derifra tar Tiller oss med gjennom livet til Terje, øyeblikk for øyeblikk: tre dagar tidlegare, dagen før det igjen, 14 år før det igjen. Helt tilbake til barndommen.

    Det er to ting jeg liker særlig godt med Begynnelser. Det første er naturskildringene og hvordan de blir knyttet til refleksjoner om menneskene, slik som fortellingen om sommerfugllarvene som lever i symbiose med maurene, og Terje som kommenterer: «Vi menneske burde utvide nestekjærleiksbodet, tenkte eg, vi burde leve slik at dei andre artane saknar oss den dagen vi er borte frå kloden.» Det hele kommer ekstra nært når det ikke handler om utrydningstruede arter i regnskoger langt borte. I et av glimtene tilbake i tid tar Terje med seg dattera si til Gaula og forteller om den utrydningstrua elvesandjegeren som lever på elvebredden der:

    Begynnelser - Carl Frode Tiller

    Det andre jeg liker så godt er tidsperspektivet. Kronologien i boka føles både virkningsfullt og selvsagt, aller mest fordi det er så mye som ligger mellom linjene. Terje som tredve er dessuten så ulik Terje som femten, men samtidig er det bestandig så tydelig at det er den samme personen. Det er et lite kunststykke.

    Alltid når noen snakker om Carl Frode Tiller blir det nevnt hvor mørke bøkene hans er. Jeg ble overraska over hvor lite mørk jeg syntes Begynnelser var. Det tunge henger der som ei slags tåke hele veien. Likevel syntes jeg det var mest fint og sårt om både mennesker og naturen. I hvert fall helt til den søndags formiddagen da jeg leste det siste stykket til frokosten, og grein og grein i takt med at Terje ble stadig yngre, helt til jeg kom til de blanke sidene på slutten og kunne lukke boka. Det er ingenting som er tristere enn å lese om unger som ikke har det greit, synes jeg. Særlig når det blir skrevet så troverdig.

    LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre


  • Ovnsbakte gulrøtter

    Man må passe på å utnytte seg av mulighetene når man først har gulrøtter stående i åkeren. I høst har vi passa ordentlig på på lørdagskveldene, for ikke bare har vi hatt gulrøtter som har kommet rett fra jorda – vi har også hatt nyplukka kantareller og elg i fryseren som Petter jakta i fjor. Det er så fint å kunne spise maten man har stelt med selv. Å vite hvordan gulrota en gang tidligere i vår var et bittelite frø, å ha sett elgen beite oppi åkerkanten og å vite på hvilken moseflekk kantarellene har grodd. Mer kortreist mat blir det vel ikke.

    De aller beste middagsgulrøttene er de som har fått stå lenge i ovnen, blitt myke og sprø, og som smaker både søtt og surt og salt på samme tid. Og om du vil, så kan du slenge i noen biter rødbete også, så blir det enda mer fest. Slik gjør jeg det:

    Ovnsbakte gulrøtter

    Du trenger
    Gulrøtter
    Hvitløk
    Honning
    Timian
    Havsalt
    Olivenolje
    Sitron

    Skrell gulrøttene, del dem opp i strimler og legg dem i ei form. Legg i noen hele fedd hvitløk også, om du liker det. Risle over honning og olivenolje, dryss over timian og havsalt. Rot litt i det så alt fordeler seg godt utover gulrøttene. Til slutt skviser du over sitronsaft og har det i ovnen på ca. 200 grader. La det stå i omtrent ei halvtime. De er best om de er ordentlig stekt, synes jeg. Sprø utenpå og myke inni. Mm.

    LagreLagreLagreLagre


  • Vafler og appelsinjus

    Siste del av forrige uke hørte jeg bilene som kjørte inn og ut av tunet, hestene som klakket forbi oppover veien inn i skogen og kjøleskapet som durte ute på kjøkkenet fra der jeg lå sammenkrøllet under teppet på sofaen. Å være syk er noe av det kjedeligste jeg veit. Og også noe av det vanskeligste. Så mye enklere det var før da mamma kom inn på rommet mitt om morgenen, strøk meg over panna og sa «det er nok best at du holder deg hjemme i dag, Kristine». Nå må jeg be meg selv om å bli hjemme, ta det litt med ro, selv om livet fortsetter utenfor med e-poster som skal svares på, biblioteksbøker som skal leveres tilbake, bursdager som skal feires, snø på fjelltoppene, blå himmel og gulrøtter som fremdeles står ute i åkeren.

    Men slik er det bare innimellom – ikke noe å gjøre med det – og selv de ukene med feber og rennende nese er da godt for noe:

    ➤ Den dagen jeg tenkte at jeg skulle ringe hele dagen og liksom aldri tok meg tid. Men akkurat da jeg hadde lagt meg og skulle til å slukke nattbordslampa, ringte han – en bror i Volda som snart skal bo i byen min for noen måneder. Å, som jeg gleder meg.

    ➤ Den lille puddelen som sto utenfor og lurte på om den skulle hoppe på da bussen stoppet og slo opp dørene. Og eieren som gikk rett fram i duskregnet under gatelyktene, gjemt under hetta og med blikket i bakken.

    ➤ Petter som lager kakao, kjøper appelsinjus, fyrer i ovnen, pakker teppet rundt beina mine og forteller meg når det snør utenfor vinduet.

    ➤ Vafler fra svigerbestemor og det store glasset med eplemos i kjøleskapet.

    ➤ Den sentimentale gråten som sitter så lett når jeg er syk. Tårer over scener fra Lillehammer-OL som jeg er altfor ung til å huske noe av, og tårer over tenåringsgutter som ikke får danse på skoleballet.

    LagreLagre

    LagreLagre

    LagreLagre