Siste del av forrige uke hørte jeg bilene som kjørte inn og ut av tunet, hestene som klakket forbi oppover veien inn i skogen og kjøleskapet som durte ute på kjøkkenet fra der jeg lå sammenkrøllet under teppet på sofaen. Å være syk er noe av det kjedeligste jeg veit. Og også noe av det vanskeligste. Så mye enklere det var før da mamma kom inn på rommet mitt om morgenen, strøk meg over panna og sa «det er nok best at du holder deg hjemme i dag, Kristine». Nå må jeg be meg selv om å bli hjemme, ta det litt med ro, selv om livet fortsetter utenfor med e-poster som skal svares på, biblioteksbøker som skal leveres tilbake, bursdager som skal feires, snø på fjelltoppene, blå himmel og gulrøtter som fremdeles står ute i åkeren.
Men slik er det bare innimellom – ikke noe å gjøre med det – og selv de ukene med feber og rennende nese er da godt for noe:
➤ Den dagen jeg tenkte at jeg skulle ringe hele dagen og liksom aldri tok meg tid. Men akkurat da jeg hadde lagt meg og skulle til å slukke nattbordslampa, ringte han – en bror i Volda som snart skal bo i byen min for noen måneder. Å, som jeg gleder meg.
➤ Den lille puddelen som sto utenfor og lurte på om den skulle hoppe på da bussen stoppet og slo opp dørene. Og eieren som gikk rett fram i duskregnet under gatelyktene, gjemt under hetta og med blikket i bakken.
➤ Petter som lager kakao, kjøper appelsinjus, fyrer i ovnen, pakker teppet rundt beina mine og forteller meg når det snør utenfor vinduet.
➤ Vafler fra svigerbestemor og det store glasset med eplemos i kjøleskapet.
➤ Den sentimentale gråten som sitter så lett når jeg er syk. Tårer over scener fra Lillehammer-OL som jeg er altfor ung til å huske noe av, og tårer over tenåringsgutter som ikke får danse på skoleballet.
Ett kommentar til “Uka som var: 44”
Du skriver så fint om å være syk (hvis det er lov å si!) :-) <3