• Inneholder reklame for eget foretak

    Det er så herlig å våkne til solflekker i ansiktet og fuglekvitter som strømmer inn gjennom et åpent soveromsvindu. I dag er det en fugl som er særlig høylydt. Det høres ut som om de snakker med hverandre. Kanskje er det svalene som har bygd reir i siloen. Eller en enslig spurv ute i solbærbuskene som prøver å finne seg en venn. Koselig er det i hvert fall.

    Hagen

    Forrige søndag hadde vi besøk av Aksel, lillebror. Som de fleste andre som er på besøk om dagen, ble han dratt med ut i hagen for å arbeide. Pallekarmene har blitt et skikkelig samarbeidsprosjekt: Ida og jeg snekra, broren til Petter hjalp meg med å vende jorda og få dem på plass. Denne dagen fylte Petter på med jord og talle – blanding av gammel skit og halm fra fjøset som gir jorda ekstra næring – og vi luka ut ugresset som lurte seg med og gjorde jorda klar for såing.

    Når det blir noe å høste, må jeg invitere alle på en skikkelig takk for hjelpa-fest.

    Hagen

    Hagen

    Gråpus hjalp selvsagt også til.

    Aksel og Gråpus

    Men aller mest distraherte han arbeidshjelpa mi.

    Aksel og Svartkatta

    Vi har jo to katter her på gården: ei grå og ei svart. Svartkatta er ikke like mye å se her, aller mest fordi han – i motsetningen til Gråpus – aldri ligger noe særlig i ro. Men på søndag var han også innom for å se hva som foregikk.

    Gråpus

    Og her er Gråpus i sin aller beste positur.

    I disse dager er det forresten ett år siden jeg oppretta mitt eget lille foretak. Da la jeg ut et innlegg på facebook og spurte om noen hadde behov for en fotograf. Siden da har jeg vært så heldig å få ta mange bilder av fine folk (og dyr). Så, for å feire 1-årsdagen for Kristine Graneng EF litt – for feires det som feires kan – og som en takk til dere som følger med, trekker jeg en som får et print av ett av favorittbildene mine. For å være med i trekninga, skriver dere en kommentar med hvilket bilde dere ønsker dere på dette innlegget på facebook. Der finner dere også de fire bildene dere kan velge mellom.

    Ønsker dere alle en flott maisøndag!

    LagreLagre


  • Plommetre

    Plommetre

    Det tok bare noen dager fra den første antydning til knopper på bjørketrærne til de sto og skimra grønt langs alle åkerkantene. Plutselig var blomstene på plommetrærne sprunget ut og gresset langt nok til å kjøre ut gressklipperen for første gang i år. Jeg kan liksom ikke slutte å prate om hvor fint det er med våren. Når jeg tenker at nå! nå må da våren ha nådd høydepunktet, dukker det plutselig opp en tusenfryd i plena ute ved tørkestativet. Sånn kiling i magen av alt dette grønne!

    Hagen

    Fridagene har jo også kommet på løpende snor nå i mai, de fleste med tjue pluss og sol. Mai er god når man jobber og kan ta fri med god samvittighet. De siste ukene har det betydd masse tid til å pusle ute i hagen. Det er en fin flekk bak huset fra før av – der står plommetreet, bringebær og solbærbusker. Her drømmer jeg dessuten om en benk å drikke en kaffekopp i morgensola på, med blomstrende busker og humlesurr og fuglekvitter. Rhododendron og roser og snøballtre.

    Men vi starter i det små, én ting om gangen. Petter slo ned ei rad med bringebær en kveld for å gjøre plass til pallekarmene mine. Jeg og Ida snekra dem sammen av gammel bordkledning fra kårstua på gården. Nå har jeg fylt dem med jord, frø og noen planter. Skal vise senere!

    Hangersletta

    Det er ikke bare nede i hagen det skjer mye om dagen. Jeg går oppover bakkene, mot skogen, så ofte jeg kan. Utsikten fra toppen av bakken blir jeg aldri lei av, særlig ikke på milde vårkvelder når lyset ligger så mykt innover fjorden, som slør over fjellene innover, og småfuglene synger i skogen

    Hvitveis

    når hvitveisen lyser opp i skogskanten,

    Våronn

    og naboene er i full gang med å få kornet i jorda.

    Nå skal jeg ut og gå i skogen igjen. Kanskje finner jeg enda noe nytt som har våknet fra vinterdvalen. Ønsker dere alle en flott vårkveld!

    LagreLagre


  • På torsdag vaia de norske flaggene bortover sletta i lett bris, og vi bestemte oss for å slippe kyrne ut på beitet. Etter å ha fiksa gjerdet – lappa strengen der elgen har deisa gjennom i løpet av vinteren og slått staur på plass – dro Petter fra slåen. Ut kom de – byksende bortover beitet med hopp og sprett og voldsomme kast etter noen lange måneder inne. Ut til gress som allerede hadde rukket å bli både ordentlig grønt og høyt, til frisk luft og masse tumleplass. Å slippe kyrne ut på beitet er noe av det fineste som skjer på gården i løpet av året.

    Om dere vil se dem i aksjon, filmet jeg et klipp fra da toget gikk ut fjøsdøra som ligger på facebook-siden min. De tok ikke lang tid før de slo seg til ro der ute. Nå ser jeg kyrne ligge og sløve oppi bakken hver morgen når jeg står på badet.

    LagreLagre

    LagreLagre


  • Boka er sponsa av forlaget

    Like før påske fant jeg ei bok i postkassa. En skikkelig koselig overraskelse som jeg leste i vårsola da den så vidt hadde begynt å varme. Nå er det jammen på tide å tipse videre, for denne var fin (og har sauer på omslaget! det er pluss!).

    Veien hjem – Linda Erlien Borren

    Veien hjem: En fortelling om en gård, et valg, og alle skrittene det tok å komme dit – Linda Erlien Borren

    Da Linda får tilbud om jobb hjemme i Holtålen, må hun stoppe opp og tenke. For Holtålen betyr ikke bare et ganske annerledes liv enn hverdagen hennes i Trondheim – der ligger også hjemgården, den hun har odel på: Borren. Linda bestemmer seg for å gå hele veien hjem til fots for å finne ut av hva hun vil gjøre nå: om hun vil flytte tilbake til Borren, fortsette å fylle gården med dyr slik generasjoner har gjort før henne. Eller om hun skal velge et annet liv.

    Veien hjem er ei fin bok om det å vokse opp på gård, om alt slitet det innebærer, men også om alt det gode. Linda forteller så godt om alle folkene som har bodd på Borren. Det er historier om de som bar bøtter på bøtter med vann til kyrne, om sauer med morsomme navn, om skrømt ute på myra, om å springe til skolebussen om morgenene. Samtidig setter hun det hele i perspektiv. Hun sammenligner med livet i byen, drar linjer til utviklingen ellers i samfunnet. Gårder som legges ned, matjord som blir lagt under asfalt og hus. Sånt som ikke gjør valget så mye enklere.

    Det er både rart og fint å lese om noe som på mange måter er min egen historie også. Linda sin gård ligger oppe i fjellet, min ligger ute ved havet. Det er ikke så vanskelig å kjenne seg igjen i hvordan hun beskriver kjærligheten til hjemgården. Men det er heller ikke vanskelig å kjenne seg igjen i tankene om alt ansvaret som følger med en gård og følelsen av at det kanskje ikke er det man er helt meisla for.

    Det er et tøft valg å ta – og veien til sitt valg har Linda skrevet ei skikkelig god bok om. Verdt å lese!

    LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre

    LagreLagreLagreLagre


  • Nå lukter det våronn overalt. Et hint av tørr jord og frau i den milde vårlufta.

    Den første sommerdagen kom i går. Klokka ni satt vi ute ved trappa og spiste kroneis i bare bein mens sola var i ferd med å forsvinne ned bak fjøstaket. Jeg hadde nettopp satt fra meg riva etter å ha raka sammen det tørre, knitrende løvet fra i høst i små hauger bak i hagen. Petter og Einar var varme etter en lang dag i traktoren. De jobber nesten døgnet rundt nå. Pløyer, gjødsler, harver, plukker stein. Skrur på utstyr. Så mye som må gjøres for å få de frøene i jorda som skal bli til gyldne kornaks i høst.

    Hvitveis

    I dag skal jeg ha min egen lille våronn i hagen. Det er snart tid for å få grønnsakene ut i ordentlig jord. Squashen har snart vokst seg ut av pottene sine igjen, og knutekålen skyter også fart. Dessuten ivrer jeg etter å så alle frøene som skal direkte ut. Reddiker og spinat og fennikel. Holder værmeldinga seg, ser det lovende ut for alt som skal spire og gro ute. Planen er å snekre noen pallekarmer selv av gamle planker vi har liggende. Det er et spennende prosjekt – sist gang jeg snekret noe var nok på barneskolen. Drømmen er å få noen som er like fine som Krickelin sine. Vi får se!

    LagreLagre