Det ligger nysnø utenfor om morgenen. Den legger seg i en liten skavl når jeg slår opp døra, er myk og herlig under skoene når jeg går ut for å hente avisa. Timer senere er himmelen pastellblå. Trærne har et rosa og gyllent skjær, månen henger over tretoppene. Langt der borte kan jeg se hvite fjell. Jeg må myse for å være sikker på at det ikke er skyer.
Jeg utforsker løypene i marka. Midt i skogen stopper jeg for å ringe mamma mens jeg angrer bittert på at jeg ikke fulgte litt mer med hver gang ho valgte skismurning fra boksen på turene i barndommen. – Har du skrape? spør ho. – Nei, sier jeg. Under skiene ligger minst to centimeter snø. – Du får passe på å gli ordentlig på skia, sier ho. Jeg prøver så godt jeg kan. Er takknemlig for at det ikke er så folksomt i skogen en lørdags morgen når jeg stopper opp for å fjerne snøen med jevne mellomrom. Men om ikke lenge, når den lilla voksen forsvinner fra skiene, glir jeg endelig bortover på florlett snø og smørebommen er nesten glemt.
Tid for å oppsummere bokåret 2020! Det er alltid like gøy å tenke tilbake på hva jeg har lest det siste året. I fjor ble det 51 bøker. En god blanding av engelsk og norsk og ulike sjangre.
Jeg hadde et mål om å lese mer variert ved starten av året. I januar skreiv jeg ei liste med tema for hver måned. Tanken var å lese to bøker til hvert tema. Det starta veldig ambisiøst, så dabba det av i takt med at det ble nok av annet å tenke på. Men det ga meg en dytt i ryggen til å lese annet enn jeg ellers ville lest, og også en anledning til å få mange nye tips fra dere! En liten oversikt med lenker til de temaene jeg har skrevet om, med mer utfyllende tips, finner dere her.
Noen av bøkene jeg leste til månedstemaene har også kommet med på denne lista – høydepunkter fra bokåret 2020.
Årets sidevender
Hekneveven – Lars Mytting
Jeg hørte Søsterklokkene på lydbok for noen år siden, og hadde ikke peiling på at det var første bind i en planlagt triologi før Hekneveven kom i fjor. Men hurra! Mulig det var formatet som gjorde det, men jeg koste meg enda mer med Hekneveven enn forgjengeren. Lars Mytting skriver fascinerende – historien er kompleks og persongalleriet sammensatt, men mest av alt setter jeg pris på detaljnivået i de historiske romanene hans.
Årets novellesamling
Hardanger – Marit Eikemo
Novellene i Marit Eikemo sin Hardanger blir beskrevet som fortellinger om «å reise bort og å komme hjem». Det er siderproduksjon, svingete vestlandsveier og bunadsskjorter. Jeg må vel innrømme at Hardanger av Marit Eikemo var den eneste novellesamlinga jeg leste i fjor, men god var den! Nå vil jeg lese mer av Eikemo.
Årets sterkeste
Leksikon om lys og mørke – Simon Stranger Leseeksemplar fra forlaget
Leksikon om lys og mørke er ei utrolig sterk fortelling om jødeutryddelsen i Norge. Simon Stranger får nyss i at svigermor, fra den jødiske Kommisar-familien, vokste opp i Bandeklosteret, hovedkvarteret til Rinnan-banden. Denne romanen har utgangspunkt her, og forteller parallelt om Hirsch Kommisar og familien hans og om Henry Rinnan. Så nært og så ufattelig grusomt.
Verdt å nevne i denne sammenhengen er også Jenta i veggen av Lena Lindahl om Betzy Rosenberg som gjemte seg i ei hytte på Byneset utenfor Trondheim i nesten tre år under krigen. Den hørte jeg på lydbok i fjor.
Årets bokopplevelse
Innsirkling 1-3 – Carl Frode Tiller
David har mistet hukommelsen, og i avisa står en annonse som oppfordrer de som kjenner han om å skrive brev til David for å hjelpe han med å hente den tilbake. De tre bindene består av disse brevene – fra folk som kjente han i barndommen, til nærmere den han er i dag. Når du tror du omsider har fått grep om hvem denne David egentlig er, kommer det et helt nytt perspektiv til.
Det er virkelig en interessant tanke, hvordan hvem vi er kommer helt an på hvem som ser. Jeg veit ikke om jeg ble så mye klokere på David etter de tre bøkene. Vel så mye forteller de kanskje om de som forteller om David. Uten å si så mye – for her synes jeg virkelig en plottblotter vil ødelegge leseopplevelsen – er jeg også ganske usikker på hva jeg syntes om det siste bindet i triologien og hva det gjorde med historien?
Årets sakprosa
Hvem sa hva? – Helene Uri
Helene Uris Hvem sa hva? handler om språk og kjønn på ulike måter. Om hvordan språk er kjønnet – for eksempel hvordan enkelte ord kun brukes i forbindelse med kvinner. Om hvordan kvinner og menn bruker språket forskjellig. Og om hvem som egentlig snakker mest og både tar og få mest plass i ordskiftet, enten det er i offentligheten eller på hjemmebane. Her er det flere myter som står for fall.
Språk sier mye om samfunnet vårt, og Uri gjør det tydelig at vi enda har en lang vei å gå i likestillingens navn. Jeg hørte denne på lydbok – men dette er ei bok jeg gjerne skulle hatt tilgjengelig til å slå folk i hodet med (metaforisk) ved passende anledninger.
Årets morsomste
Hogfather – Terry Pratchett
Jeg har vært småskeptisk til Pratchett. For noen år siden leste jeg Colour of Magic, den første boka i Discworld-serien, og følte det gikk litt over hodet på meg. Men etter veldig sterke anbefalinger og mye humring fra noen kollegaer, plukket jeg med meg Hogfather på juleferien i år. Fortellingen spinner ut fra at Hogfather, Discworlds parallell til julenissen, er forsvunnet og Døden forsøker å fylle rollen så godt han kan. Veldig gøy!
Årets klassiker
Frankenstein, eller den moderne Promethevs – Mary Shelley
Alle kjenner vel Frankenstein og monsteret hans. Det er ei slik bok som jeg har tenkt at man nesten ikke behøver lese, fordi historien er så velkjent. Men denne overrasket meg. Jeg så for meg en skikkelig grøsser, men det er vel så mye en historie om hva det betyr å være menneske. Den har også skikkelig driv, mer enn jeg ville forvente av ei bok som først ble utgitt i 1818.
Jeg leste oversettelsen på nynorsk i Skalds klassikerserie. Anbefales – ikke bare på grunn av den utrolig flotte innbindingen.
Noen hederlige omtaler er det også plass til på tampen. Her vil jeg nevne Normal People av Sally Rooney (og også tv-serien som er basert på den!), All together now av Mike Carter og Den siste vikingav Johan Bojer.
Eller hva skal man si? Det er 2021, det er hjemmekontor og tilnærma besøksforbud. En nystart som er så tydelig en fortsettelse på året som har vært.
2020 var et skikkelig bedritent år som snudde opp ned på det meste. Vi trenger ikke si mer om det. Men det var mye fint også. Det siste året har jeg kjent sånn på hvor mye bra jeg har, hvor heldig jeg er med familie og venner som er der, om enn på avstand, selv når verden tumler om og stenger ned. Når alt føles svimlende midt oppi det hele, så tenker jeg på det. Ser for meg en hel zoom-vegg av folk jeg er glad i – ingen svarte skjermer.
Vi tar med oss mye fra året som har vært, både på godt og vondt. 2021 starter ikke helt med hvite ark. Men noen av dem er det alltids hvis man bare finner dem fram. Jeg synes følelsen av oppsummering og en ny start når året skifter alltid er god. Tid til å tenke over hva som er verdt å ta vare på og hva som er verdt å legge igjen. Ved starten av dette året har jeg tenkt mye over hva jeg vil at dette nye året skal bli. Det er alle de gamle planene – lære ett nytt språk, springe lengre og bli sterkere, oppleve mer. Men hvis jeg skal velge én ting å notere meg som en påminnelse på håndbaken for dette året, som et slags nyttårsforsett eller mantra for året, så er det å finne ting å glede meg til. Det trengs i det som akkurat nå føles som en veldig lang vinter.
Så akkurat nå gleder jeg meg til yogaøkta og havregrøten om morgenene. Blomstene jeg skal pynte med når vi rydder ut jula. De siste episodene av The Crown. Snøen som skal komme til helga. Song for Eirabu og andre bøker som venter i bokhylla. Bursdagsfeiring på avstand.
Og jeg kjenner det kribler litt av forventing – til et år som man ikke helt kan forutsi og som man antagelig ikke kan kreve så mye av, men som man i hvert fall kan gjøre det beste ut av.
