Kristine Graneng

  • Frosten

    Nå er det ikke bare mørket som har kommet krypende på. Frosten er her også. Som jeg har lengta. Jeg lengter enda etter det første skikkelige snøfallet, tjukke snøfjon som legger seg i skjerfet. Men i morges lå det et fint, fint snølag på bakken. Det blir nå snart.

    Forrige helg drista jeg meg ut i verden igjen etter ei uke på sofaen med forkjølelse. Da jeg tok bussen til kontoret på lørdagsmorgenen, lå tåka fra Nidelva over byen – tårnet på Nidarosdomen stakk så vidt opp. Jeg hadde et kapittel som måtte skrives i løpet av helga, men da jeg satt på bussen og så ned på byen lovte jeg meg selv at jeg skulle komme meg ut i løpet av dagene. Senke skuldrene, ta inn litt dagslys.

    Dagen etter hadde tåka lagt seg som rim – over halmstubber og gress som ikke helt hadde rukket å miste fargen. Magisk.

  • Novemberlyset

    Når ble det november? Når ble det så mørkt? Det er som om høsten springer forbi.

    Så nå tvinger jeg meg selv til å stoppe opp litt og ta vare på noen av de øyeblikkene som bare smetter forbi hvis ikke.

    – Slik som lyset over marinen en formiddag på vei til jobb. Viktig å ta inn de glimtene av sol man får nå i november.

    – Å oppdage at Jonas Alaska sitt nye album, Girl, lå i Spotify fredag morgen. Perfekt start på helga. Fra å være litt skeptisk til den nye retninga hans, har jeg blitt relativt overbevist. Vil danse til dette i vinter.

    – En kald morgen da hadde noen lagt igjen en hilsen i busskuret.

    – Sola som akkurat dukker frem under skyene før den går ned. Et sånt øyeblikk som ikke lar seg fange så godt fra et bussvindu, men som er verdt å spare på likevel. Fulgt av en tanke om at det hadde vært fint med en ettermiddag i marka, med solnedgang og kakao på termos.

    – Inneversjonen av novemberlys – gresskargnocchi med en solid klatt smør. Med tente stearinlys mot mørke vinduer og siste rest av eple- og aroniasafta jeg kjøpte i Askim i sommer med høstens søndagsmiddager i tankene.

    ,

  • Høst i Botanisk hage

    Jeg var i Oslo sist i begynnelsen av mars 2020. Mamma og jeg gikk på teater, spiste middag med lillebror. Det var snø i gatene og allerede sprit på kafeene, men likevel en helt annen stemning enn det skulle bli det neste halvannet året.

    Da Norge åpna igjen kjente jeg at jeg ville tilbake – treffe venner, drikke øl. Leve litt. Så etter ei lita uke på østfoldsbygda i begynnelsen av oktober, tok jeg toget inn til hovedstaden. Vi innleda helga med å danse i Spikersuppa, og jeg føler det satte standarden for resten.

    Men akkurat lørdag formiddag var jeg alene i byen. Jeg gikk i den nye kåpa mi, med kamera over skuldra, trøtt og glad, og på vei til Botanisk hage på Tøyen. Det er fremdeles favorittstedet mitt i Oslo, seks år etter at jeg var der for første gang. I hvert fall er det det beste stedet å være på egenhånd en litt sliten lørdags formiddag med skyfri himmel.