Kristine Graneng

  • Høsten 2023 – ei liste

    Nå er det ikke bare mørket som har kommet krypende på. Frosten er her også. Som jeg har lengta. Jeg lengter enda etter det første skikkelige snøfallet, tjukke snøfjon som legger seg i skjerfet. Men i morges lå det et fint, fint snølag på bakken. Det blir nå snart.

    Forrige helg drista jeg meg ut i verden igjen etter ei uke på sofaen med forkjølelse. Da jeg tok bussen til kontoret på lørdagsmorgenen, lå tåka fra Nidelva over byen – tårnet på Nidarosdomen stakk så vidt opp. Jeg hadde et kapittel som måtte skrives i løpet av helga, men da jeg satt på bussen og så ned på byen lovte jeg meg selv at jeg skulle komme meg ut i løpet av dagene. Senke skuldrene, ta inn litt dagslys.

    Dagen etter hadde tåka lagt seg som rim – over halmstubber og gress som ikke helt hadde rukket å miste fargen. Magisk.

    , , ,

  • Mikrofilm og minimale truser

    Jeg er i Dublin. Jeg kom hit i går. La fra meg kofferten og hastet videre til biblioteket for å ordne meg reader’s ticket. For et bygg dette er! sa jeg til han som tok bilde av en nokså svett meg, som han klippet ut, limte på et kort og laminerte. Ja, men man vender seg til det, sa han.

    Jeg har ikke helt vendt meg til det enda. De store pillarene, blomstermønsteret i flisene i trappeoppgangen, glassmaleriene man må forbi for å komme inn til lesesalene. Der sitter jeg og leser aviser – gamle utgaver av Irish Sun, som stor sett er de rake motsetningene til omgivelsene rundt meg. Side på side suser forbi i svarthvitt: lettkledde damer, Boyzone-guttenes turbulente liv og tips fra Deirdre om hvordan kan man redde seg inn når man har ligget med søstra til kjæresten. Tenker – hoderystende – at alt dette ble skrevet for ikke mer enn femten år siden. Snubler innimellom over noe av det jeg leter etter, presset inn mellom minimale truser og kalkunen Dustin.

    Ellers er Dublin en hyggelig by å møte høsten i. Innimellom mikrofilmene sitter jeg på kafé og leser Fintan O’Toole om hvordan det moderne Irland ble til. Det er fascinerende – akkurat nå er jeg i 60-tallets Irland, og jeg lurer på hvor mye av datidens Irland som finnes igjen blant folkene jeg ser ute i gatene.

    Kanskje kan jeg bli klokere på det i morgen. Da venter en ny dag med mikrofilm. Når jeg er ferdig, skal jeg feire med en guinness!

    ,

  • Skógafoss

    Vi befinner oss fremdeles i den islandske roadtripens første dag, fremdeles på sørkysten. Vi kjører på langstrakte veier, har endelig klart å finne ut av hvordan menysystemet i bilen fungerer. Er varme i kroppen etter badet, legger inn neste stopp i google maps.

    Da ser vi en foss i en fjerne. Kan vi stoppe, spør jeg? Klart! sier Anna.

    Skógafoss. Enda en disse fossene som omringes av turister – men hallo! Jeg vil være en av dem.

    Og så, videre mot neste destinasjon.

    ,