Lørdag formiddag, snart to uker siden, satte vi kursen sørover etter ei natt uten så mye søvn. Vi bega oss ut på motorveien, og jeg kjente den velkjente kriblingen i magen i det Alpene dukket opp i det fjerne. Jeg veit ikke hva som gjør det, men å se fjellene er som å gå inn i en lykkerus for meg. Kanskje blir det ekstra sterkt her, hvor alt annet er så paddeflatt før landskapet brått kaster seg opp i et fjellmassiv. Fint er det i hvert fall.
Vi stoppet i Garmisch-Partenkirchen etter å ha stått i kø ei god stund og brukt enda ei stund på å lete etter parkeringsplass, og spiste lunsj på en restaurant ved torget. Jeg var ikke i denne delen av Garmisch-Partenkirchen sist gang jeg var der, men det var trivelig her òg, med sjokoladebutikker som var mye større på innsiden enn på utsiden og malerier på veggene.
Inne i byen plasket regnet i gatene da vi dro derifra, men heldigvis ga det seg like fort som det kom. Vi dro videre til Eibsee ved foten av Zugspitze, Tysklands høyeste fjell. Der var alt så vanvittig grønt – trærne, plantene langs stien, vannet som glitret som titusen smaragder. Vi gikk et stykke langs stien innover og kom til et lite tjern, der alt var enda et hakk grønnere. Helt magisk. Taubanen opp til Zugspitze tittet frem bak trærne nå og da, og jeg skulle ønske vi kunne gått enda videre, men da var det på tide å komme seg videre til neste mål: Innsbruck. Mer om det en annen dag!