I blant føles det som om det er så mye jeg går glipp av. Når oktoberkvelden blir mørk og gatelysene tennes, da sitter jeg inne mens de andre er på vei ut døra i litt for glatte sko og kåper, spretter en boks øl, danser til musikk jeg ikke har fått med meg at finnes.
Jeg ligger på sofaen og leser. Dykker ned i et annet liv mens mitt eget står på vent. Slik føles det.
Men det er jo selvsagt bare tull, den følelsen av at jeg går glipp av det som egentlig burde skje. Sludder. Selv om kroppen gir meg beskjed om at jeg må ta en pause innimellom, så er det jo bare det det er: pauser. Pauser fra dager på lesesalen, lent over artikler jeg synes er så utrolig spennende; små turer i de vakre høstdagene som aldri synes å ta slutt; samtaler over kaffekopper i kantina, i skogen, i et halvmørkt konsertlokale.
Og i dag er nok en dag med sånt jeg ikke går glipp av: langsom morgen med ei bok som også er passe langsom, knotring på tastaturet, et skjerf rundt halsen og kald nesetipp, å treffe ei venninne nede i byen og å treffe enda flere etterpå, å legge seg i rent sengetøy når lørdagen har vart akkurat lenge nok.
