De fem siste månedene har gått fort og sakte på samme tid. Det føles en evighet siden den regnværsdagen i februar da jeg gikk opp fra u-banen for første gang og prøvde å finne frem til leiligheten. Nå er det nok en regnværsdag, men denne gangen skal jeg dra. Bagasjen min står ved døra og er klar, og jeg tror jeg er ganske klar jeg også.
Så nå sier jeg «auf Wiedersehen, München» og lar det henge. Litt som ho i kassa på butikken eller han tilfeldige du møter på gata – uten anelse om vi egentlig sees igjen. Men det hadde jo vært fint.