• Så ble det juni, selv om det allerede har føltes som juli i flere uker nå. Det er så tørt oppe i bakkene at kyrne virvler opp støvskyer hver gang de beveger seg. Sommerblomstene spretter opp én etter én: skogstorkenebb, sankthansblomst og enghumleblom. I år er det som om vi bare hopper fra vinter til sommer, ingen overganger.

    Men det har jo også betydd en fantastisk mai, selv om den har fått meg til å lengte etter sommerferie og dager der jeg kan ligge våken ei stund i senga og tenke hm, hva skal jeg ta meg til i dag? Det blir snart – hvis juni blir like fin som den måneden som var, kommer sommerferien til å være her på et øyeblikk.

    Og apropos øyeblikk: Her kommer et knippe fra mai, foreviget gjennom mobillinsa.

    Trondheim

    Morgener på busstoppen i Ilaparken. Jeg skifter buss der på vei til jobb, og noen dager får jeg noen minutter til å høre vannet klukke i fontenen før arbeidsdagen starter.

    Å stikke innom biblioteket på vei hjem når bjørka nettopp har sprettet og gatene er vasket rene av det første varme regnet. Nå tenker jeg ah, er det slik regn ser ut, for jeg tror nesten ikke vi har sett regn siden.

    Burmaklippen

    Ettermiddagstur i Estenstadmarka med jobben. Jeg var turleder uten helt å vite hvor vi skulle gå, men vi fant frem til Burmaklippen og utsikten over Dragvoll og alle åkrene. Burmaklippen er Estenstadmarkas svar på Prekestolen. Kanskje ikke like høyt oppe, men høyt nok.

    Skogen

    Og ettermiddagsturer i skogen hjemme.

    Ekra hagesenter

    Mitt nye favorittsted for lørdagsutflukter: Ekra hagesenter. Man tar en avstikker fra alt veiarbeidet og rundkjøringene på Klett, utenfor byen, og så står man plutselig midt oppe i et blomsterhav. Ble ekstra glad da jeg fant løvemunn – hadde nesten glemt den blomsten! Da jeg var lita, hadde mamma blomsterutsalg i veksthuset på gården, og jeg hadde ordnet med løvemunnene (innbiller jeg meg i hvert fall, men sånn i retrospekt er det vel mamma som sørget for at de faktisk ble noe av). Må vel få plass til noen løvemunner i hagen etter hvert, men hittil er det mye annet spennende som har fått bli med hjem fra Ekra.

    Sommerblomster

    Blomster blir det aldri helt nok av. I begynnelsen av måneden sto det hvitveis i den lille glassmugga på kjøkkenbordet. Så ble de byttet ut bekkeblom. Nå er det valmuer som står og blomster i gult og oransje. Det er fullt av dem ute i hagen, men jammen er det fint å få ha noen inne også!

    LagreLagre


  • Inneholder reklame for eget foretak

    Det er så herlig å våkne til solflekker i ansiktet og fuglekvitter som strømmer inn gjennom et åpent soveromsvindu. I dag er det en fugl som er særlig høylydt. Det høres ut som om de snakker med hverandre. Kanskje er det svalene som har bygd reir i siloen. Eller en enslig spurv ute i solbærbuskene som prøver å finne seg en venn. Koselig er det i hvert fall.

    Hagen

    Forrige søndag hadde vi besøk av Aksel, lillebror. Som de fleste andre som er på besøk om dagen, ble han dratt med ut i hagen for å arbeide. Pallekarmene har blitt et skikkelig samarbeidsprosjekt: Ida og jeg snekra, broren til Petter hjalp meg med å vende jorda og få dem på plass. Denne dagen fylte Petter på med jord og talle – blanding av gammel skit og halm fra fjøset som gir jorda ekstra næring – og vi luka ut ugresset som lurte seg med og gjorde jorda klar for såing.

    Når det blir noe å høste, må jeg invitere alle på en skikkelig takk for hjelpa-fest.

    Hagen

    Hagen

    Gråpus hjalp selvsagt også til.

    Aksel og Gråpus

    Men aller mest distraherte han arbeidshjelpa mi.

    Aksel og Svartkatta

    Vi har jo to katter her på gården: ei grå og ei svart. Svartkatta er ikke like mye å se her, aller mest fordi han – i motsetningen til Gråpus – aldri ligger noe særlig i ro. Men på søndag var han også innom for å se hva som foregikk.

    Gråpus

    Og her er Gråpus i sin aller beste positur.

    I disse dager er det forresten ett år siden jeg oppretta mitt eget lille foretak. Da la jeg ut et innlegg på facebook og spurte om noen hadde behov for en fotograf. Siden da har jeg vært så heldig å få ta mange bilder av fine folk (og dyr). Så, for å feire 1-årsdagen for Kristine Graneng EF litt – for feires det som feires kan – og som en takk til dere som følger med, trekker jeg en som får et print av ett av favorittbildene mine. For å være med i trekninga, skriver dere en kommentar med hvilket bilde dere ønsker dere på dette innlegget på facebook. Der finner dere også de fire bildene dere kan velge mellom.

    Ønsker dere alle en flott maisøndag!

    LagreLagre


  • Plommetre

    Plommetre

    Det tok bare noen dager fra den første antydning til knopper på bjørketrærne til de sto og skimra grønt langs alle åkerkantene. Plutselig var blomstene på plommetrærne sprunget ut og gresset langt nok til å kjøre ut gressklipperen for første gang i år. Jeg kan liksom ikke slutte å prate om hvor fint det er med våren. Når jeg tenker at nå! nå må da våren ha nådd høydepunktet, dukker det plutselig opp en tusenfryd i plena ute ved tørkestativet. Sånn kiling i magen av alt dette grønne!

    Hagen

    Fridagene har jo også kommet på løpende snor nå i mai, de fleste med tjue pluss og sol. Mai er god når man jobber og kan ta fri med god samvittighet. De siste ukene har det betydd masse tid til å pusle ute i hagen. Det er en fin flekk bak huset fra før av – der står plommetreet, bringebær og solbærbusker. Her drømmer jeg dessuten om en benk å drikke en kaffekopp i morgensola på, med blomstrende busker og humlesurr og fuglekvitter. Rhododendron og roser og snøballtre.

    Men vi starter i det små, én ting om gangen. Petter slo ned ei rad med bringebær en kveld for å gjøre plass til pallekarmene mine. Jeg og Ida snekra dem sammen av gammel bordkledning fra kårstua på gården. Nå har jeg fylt dem med jord, frø og noen planter. Skal vise senere!

    Hangersletta

    Det er ikke bare nede i hagen det skjer mye om dagen. Jeg går oppover bakkene, mot skogen, så ofte jeg kan. Utsikten fra toppen av bakken blir jeg aldri lei av, særlig ikke på milde vårkvelder når lyset ligger så mykt innover fjorden, som slør over fjellene innover, og småfuglene synger i skogen

    Hvitveis

    når hvitveisen lyser opp i skogskanten,

    Våronn

    og naboene er i full gang med å få kornet i jorda.

    Nå skal jeg ut og gå i skogen igjen. Kanskje finner jeg enda noe nytt som har våknet fra vinterdvalen. Ønsker dere alle en flott vårkveld!

    LagreLagre


  • På torsdag vaia de norske flaggene bortover sletta i lett bris, og vi bestemte oss for å slippe kyrne ut på beitet. Etter å ha fiksa gjerdet – lappa strengen der elgen har deisa gjennom i løpet av vinteren og slått staur på plass – dro Petter fra slåen. Ut kom de – byksende bortover beitet med hopp og sprett og voldsomme kast etter noen lange måneder inne. Ut til gress som allerede hadde rukket å bli både ordentlig grønt og høyt, til frisk luft og masse tumleplass. Å slippe kyrne ut på beitet er noe av det fineste som skjer på gården i løpet av året.

    Om dere vil se dem i aksjon, filmet jeg et klipp fra da toget gikk ut fjøsdøra som ligger på facebook-siden min. De tok ikke lang tid før de slo seg til ro der ute. Nå ser jeg kyrne ligge og sløve oppi bakken hver morgen når jeg står på badet.

    LagreLagre

    LagreLagre


  • Boka er sponsa av forlaget

    Like før påske fant jeg ei bok i postkassa. En skikkelig koselig overraskelse som jeg leste i vårsola da den så vidt hadde begynt å varme. Nå er det jammen på tide å tipse videre, for denne var fin (og har sauer på omslaget! det er pluss!).

    Veien hjem – Linda Erlien Borren

    Veien hjem: En fortelling om en gård, et valg, og alle skrittene det tok å komme dit – Linda Erlien Borren

    Da Linda får tilbud om jobb hjemme i Holtålen, må hun stoppe opp og tenke. For Holtålen betyr ikke bare et ganske annerledes liv enn hverdagen hennes i Trondheim – der ligger også hjemgården, den hun har odel på: Borren. Linda bestemmer seg for å gå hele veien hjem til fots for å finne ut av hva hun vil gjøre nå: om hun vil flytte tilbake til Borren, fortsette å fylle gården med dyr slik generasjoner har gjort før henne. Eller om hun skal velge et annet liv.

    Veien hjem er ei fin bok om det å vokse opp på gård, om alt slitet det innebærer, men også om alt det gode. Linda forteller så godt om alle folkene som har bodd på Borren. Det er historier om de som bar bøtter på bøtter med vann til kyrne, om sauer med morsomme navn, om skrømt ute på myra, om å springe til skolebussen om morgenene. Samtidig setter hun det hele i perspektiv. Hun sammenligner med livet i byen, drar linjer til utviklingen ellers i samfunnet. Gårder som legges ned, matjord som blir lagt under asfalt og hus. Sånt som ikke gjør valget så mye enklere.

    Det er både rart og fint å lese om noe som på mange måter er min egen historie også. Linda sin gård ligger oppe i fjellet, min ligger ute ved havet. Det er ikke så vanskelig å kjenne seg igjen i hvordan hun beskriver kjærligheten til hjemgården. Men det er heller ikke vanskelig å kjenne seg igjen i tankene om alt ansvaret som følger med en gård og følelsen av at det kanskje ikke er det man er helt meisla for.

    Det er et tøft valg å ta – og veien til sitt valg har Linda skrevet ei skikkelig god bok om. Verdt å lese!

    LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre

    LagreLagreLagreLagre