Forrige uke tok jeg meg flere ganger i å tenke at Berlin føltes akkurat som på film. Tåka som henger tung over byen og trekker fargen fra allerede matte fasader og vintergrå ansikter. Jeg gikk i tåka til jobb, til treningssenteret, til en kaffeavtale. Dobbel ytterjakke, stort skjerf. Jeg tenkte, det her er berlinvinteren de har advart meg om.
Men så kom søndagen og Berlin tok ei anna drakt på. Klarblå himmel og sol, små minusgrader. Tåka fra dagene før hang som iskrystaller i trærne. Jeg tenkte at dette vil jeg ikke gå glipp av, stakk ut rett etter frokost og tok banen til andre sida av byen.
Til Treptower park. En kollega har fortalt meg at han alltid tipser besøk om å ta turen dit. Jeg tok tipset jeg også. I parken ligger et sovjetisk krigsminnesmerke og gravsted. Det er massivt. Langt der borte står en tolv meter høy bronsestatue av en soldat med et knust hakekors ved beina. Minnesmerket sto ferdig allerede i 1949, altså fire år etter at den røde armé inntok Berlin og tyskerne kapitulerte.
Prøver å forestille meg hvordan Berlin var da.
Etter et kafébesøk og et langt bad hjemme – skikkelig søndag altså – dro jeg ut igjen. Hamish Hawk spilte på Badehaus, og det var fantastisk. Dette innlegget avslutter med en oppfordring til alle andre som har musikksmaken til en middelaldrende mann om å sjekke ut det siste albumet hans, Firmer Hand. Perfekt akkompagnement til tåkete, grå januardager.