Kristine Graneng

Om en liten måned skulle jeg egentlig ha reist tilbake til England og til Liverpool for noen uker. Det sier seg selv at det ikke blir noe av – men heldigvis finnes det andre måter å reise på. De siste månedene har jeg lest meg gjennom noen av bøkene jeg tok meg med tilbake i fjor. Fire bøker ble det til temaet England på leselista mi.

All together now? One man’s search of his father and a lost England – Mike Carter

Det er mai 2016, og i underkant av to måneder til britene skal stemme over om de fortsatt skal være medlem i EU. Trettifem år tidligere, i 1981, gikk People’s March for Jobs fra Liverpool til London som en protest mot Thatcher og den stigende arbeidsledigheten i Storbritannia. Faren til Mike Carter, Pete, sto bak marsjen. Trettifem år senere går han selv opp den samme ruta for både å bli bedre kjent med sin egen far og med landet.

Det er noe forlokkende i det å ta beina fatt uten helt å vite hvilke opplevelser turen kommer til å by på. Og det er også virkelig fint å kunne følge med når noen andre legger ut på vandring og skriver om det. I All together now? legger møtene Mike Carter har med tilfeldige mennesker og med folk tilknyttet marsjen i 1981 virkelig gode rammer for diskusjoner om utfordringene England står overfor i dag. Om industriarbeidsplasser som har forsvunnet, et utdanningssystem som ikke fungerer, og om hvordan den engelske overklassen er de som får lov til å fortelle historien om England utad.

Engasjerende og viktig om det engelske samfunnet.

Bird Cottage – Eva Meijer

Dette er ei sånn søt bok som det virkelig går an å kose seg med. Den er basert på livet til Len Howard, en fiolinist fra London som halvveis i livet bestemte seg for å gi opp musikkkarrieren og flytte ut på landet for å studere fugler. I det lille huset i Sussex, Bird Cottage, prøver hun å legge til rette for at fuglene skal være minst mulig forstyrret slik at hun kan studere dem i sitt naturlige habitat. Boka veksler mellom fortellingen om Howard sitt liv og fortellinger om livet til blåmeiser og rødstruper og spurver. Det var akkurat det jeg trengte å lese når verden gikk i unntakstilstand.

A short history of England – Simon Jenkins

Englands historie fra romernes inntog til moderne tid på i underkant av 300 sider. Det hadde nok vært mer presist å si at A short history of England er en kort historie om engelske monarker og statsministre, for det er stort sett det den er. I den forstand er det ei veldig informativ bok, men kanskje ikke den type bok som gjør at informasjonen fester seg og heller ikke så interessant om man allerede har en del kunnskap om engelsk historie. Jeg skulle gjerne sett at den bød på mer kontekst og lange linjer, mer plass til kultur og tradisjoner som kan forklare England som det er i dag. Men som en rask gjennomgang av engelske statsledere, er det ei helt ok bok.

Dances with the daffodils – Matthew Connolly

Jeg var innom en liten bokhandel i Grasmere da jeg gikk i Lake District i fjor, Sam Read, og spurte om de hadde noen bøker fra området. En av bøkene jeg fikk med meg derifra var Dances with daffodils. Boka er gul som påskeliljer, utgitt på eget forlag, og er løst basert på Dorothy Wordsworth, søstra til dikteren William Wordsworth. Boka følger en plaga mann fra Grasmere som vender tilbake til landsbyen på starten av 1800-tallet etter å ha vært borte halve livet, bare for å oppdage at familien hans er borte. Men ute i eng av påskeliljer møter han Dorothy og blir selvsagt forelska. For å være ærlig, var boka ganske platt – men til gjengjeld var det likevel fint å kunne drømme meg tilbake til stedene jeg besøkte i fjor sommer.

Her kan dere lese om da jeg var på besøk hos Wordsworth.

Skal vi ta en titt på bøkene jeg leste i februar? I februar var temaet på leselista mi politikk, og jeg gjenoppdaga hvor kort vei jeg egentlig har til biblioteket. Fra kontoret mitt er det bort en gang og over ei trapp, også er jeg der – da er det fort gjort å plukke med seg noen flere bøker hjem enn de man egentlig rekker over. Fremdeles har jeg noen liggende jeg kunne tenke meg å komme i gang med så snart som mulig.

Men nå er det ny måned, ny tema. På tide å sette punktum og oppsummere.

Det hjelper tilsynelatende på leselysten min å ha en mer strategisk tilnærming til lesingen. Fem bøker ble det i februar!

Først ut var Knut Arild Hareides Det som betyr noe. Om den har jeg egentlig ikke så mye å si? Det er ei bok som står mer som et monument for et viktig politisk oppgjør i KrF enn den vekker nye tanker. Når jeg leser den to år etter er det i hvert fall lite som overrasker. Siste bok ut var Vi som elsker Europa av Sten Inge Jørgensen. Den er et godt innlegg i en del av norsk europadebatt som nesten er ikke-eksisterende. Et tydelig argument for at EU skal spille en helt sentral rolle i framtida og at Norge bør være med. Men enda mer interessant synes jeg er at boka er en god innføring i hva som rører seg i europeisk politikk, utover krisebildene vi stort sett får servert i media. Sten Inge Jørgensen skriver godt og informerende (Tyskland stiger frem er ei anna bok som kommer med sterk anbefaling fra meg!). Aller best er han riktignok når han trekker fram enkelthistorier og knytter dem inn i en større sammenheng.

Den sterkeste leseopplevelsen jeg hadde i februar var Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson. Det er en personlig skildring av hvordan det er å leve med ei mor som er kronisk syk, men samtidig et spark til oss som samfunn og til trygdesystemet. Det fineste med denne boka er hvor ærlig den er. Hvor tydelig det er Kristjánsson skriver fra sitt eget perspektiv.

Jeg fant noen politiske romaner også, jeg gjorde det. Jeg fikk noen gode tips fra dere (se her – takk, Stine og Lotta!), men jeg holdt meg til bøker med politikere i hovedrollen denne gangen. Den første jeg leste var Åslaug Hagas I de innerste sirkler. Haga, tidligere statsråd og leder for Senterpartiet, skreiv denne romanen i tida etter at hun trakk seg fra politikken, etter høyt mediepress etter flere uheldige saker. Det ligger en slags thriller og lurer i bakgrunnen, men mest av alt er det maktspill og utførlige beskrivelser av handlingsgangen i statsråd på slottet. Ikke det mest velskrevne jeg har lest og den byr heller ikke på de store overraskelsene. Samtidig er det interessant lesning, både sett i lys av konteksten den ble skrevet i og i dagens politiske situasjon.

Den andre romanen jeg leste i februar var en britisk politisk thriller: The Knives av Richard T. Kelly. David Blaylock er innenriksminister fra toryene og sliter med sterk kritikk fra alle kanter. Å lese denne var som å lese det jeg vanligvis leser på jobb for tida – om innvandringspolitikk, nasjonale ID-kort og terrorbekjempelse. Den ligger nært opp til dagens politiske bilde og jeg antar at det er en nokså realistisk framstilling av livet i Whitehall – men boka er samtidig ispedd mer personlig drama og action enn det selv Daily Mail klarer å stille opp med. Først og fremst var den underholdende, men kanskje ikke så mye mer.

Hva leste dere i februar?

Nå er det tid for bokprat! Jeg har jo satt meg noen mål for leseåret 2020, ett tema for hver måned. Og det er jo ekstra gøy å kunne dele litt av leseopplevelsene – og tankene rundt hva jeg leser.

I februar er temaet på leselista mi politikk. Hvor starter man? Politikk kan jo være så mye. Jeg laga meg ei mental liste før jeg begynte å tenke på hva jeg ville lese denne måneden. På den finnes politiske memoarer og biografier – kanskje det jeg hadde mest i tankene da jeg satte temaet opp på lista. Men også bøker som skildrer samfunnsfenomen som oppfattes som politisk styrte på et eller annet vis. Bøker som rommer nye tanker om hvilken retning vi skal i og bøker som stiller kritiske spørsmål og setter ting på spissen.

Sakprosa om politikk er det virkelig ikke noe problem å finne. Derimot har jeg vært skikkelig på leit for å finne noe skjønnlitterært som kan passe til temaet. De fleste av de bøkene jeg kommer på er bøker jeg allerede har lest: 1984 av Orwell; Går, gikk, har gått av Erpenbeck; 25. septemberplassen av Solstad; En folkefiende av Ibsen – bare for å nevne noen. Det aller meste kan leses inn i en politisk kontekst, men det er lite fiksjon som jeg oppfatter som veldig tydelig politisk. Særlig er det vanskelig å finne noe som handler om dem som styrer. Er det vanskelig å skrive spennende om maktkamper og politiske prosesser? Føles det kanskje ikke som nødvendig å konkurrere med virkeligheten? Eller er det bare jeg som enten ikke har leita godt nok eller har en for snever definisjon av hva man kan regne som en politisk roman? Har dere noen tanker – eller tips?

Foreløpig både koser jeg meg og blir utfordra av den fine bunken sakprosa jeg har lånt på biblioteket. Der er blant annet Mímir Kristjánsson sin Mamma er trygda og Vi som elsker Europa av Sten Inge Jørgensen. Førstnevnte leste jeg ferdig i går, ute i sola nede ved sjøen, med sjokoladebolle og te på termokoppen.