Jeg leser ganske mye for tiden, men skriver lite om det. Nå tenkte jeg derimot det var dags for en oppsummering av et riktig godt leseår. I 2024 leste jeg mye, særlig i den perioden da jeg var internett- og venneløs i ny by. Nå koser jeg meg med både internett og venner, men prøver å holde fast på lesinga. Andre stikkord for bokåret har vært tysk, både i innhold og form. La oss se litt på det jeg har lest.
Rath-serien.
En av de viktigste følgesvennene mine i år har vært Rath-serien til Volker Kutscher. Den begynte jeg på for noen år siden, men tok den for alvor opp igjen da det ble aktuelt å flytte til Berlin. Den følger Gereon Rath, drapsetterforsker i Berlin. Serien starter i 1928, og hver bok tar for seg ett år frem til 1938. Det er spennende krimgåter, men aller mest er det spennende historie. Det er virkelig en interessant skildring av Berlin og Tyskland på 30-tallet, fremveksten av det tredje riket og hvordan mennesker forholdt seg til det. Nå gruer jeg meg til å lese den aller siste boka, Rath, som kom nå i høst. De første bøkene (som også er bakgrunn for Babylon Berlin-serien) er oversatt til norsk. Min sterkeste anbefaling.
Skjønnlitteratur.
Men jeg har ikke bare lest krim! Den første boka jeg leste i fjor ble også en favoritt: Lungeflyteprøven av Tore Renberg. Om 16-årige Anna Voigt i Sachsen på slutten av 1600-tallet som blir tiltalt for spedbarnsdrap, og om vitenskapsmannen som prøver å bevise at hun er uskyldig. Det er litt av et verk. En annen favoritt var Emma av Jane Austen. Det er virkelig lenge siden jeg leste noe Austen, og basert på min vage hukommelse er Emma ganske annerledes – liksom litt mer frimodig og åpen? Kanskje minnes jeg feil, men jeg koste meg i hvert fall med Emma Woodhouse sine forsøk som Kirsten Giftekniv. Til slutt vil jeg også nevne Less av Andrew Sean Geer, som var virkelig morsom. Om den middelaldrende og ikke veldig vellykka amerikanske forfatteren Arthur Less som i et forsøk på å distrahere seg fra eksen sitt forestående bryllup takker ja til alle invitasjoner og reiser Europa rundt.
Sakprosa.
Jeg leste også en hel del sakprosa i fjor. Før jeg dro sørover fra Trondheim, var jeg på et foredrag med Helge Jordheim på Dragvoll om boka hans Berlin: Byen og historien og minnekultur. Boka fikk bli med meg tilbake etter neste tur hjemom, og det var flere formiddager jeg satte ute på verandaen og leste om rutene til Jordheim gjennom Berlin – om hvordan byen har endret seg over tid og hvordan den brutale historien er gjort usynlig eller tydeliggjort – for deretter å gå meg en tur ut i byen. Det er virkelig ei fin bok, både i form og innhold, og definitivt en anbefaling til alle som vil lære litt mer om Berlin. Ei anna bok jeg virkelig likte var Homelands av Timothy Garton Ash, engelsk historiker. Det er hans personlig historie om Europa – han oppsøker Frankrike, der faren var utstasjonert under krigen; forteller om samtaler med polske verftsarbeidere på begynnelsen av 1980-tallet; møter med statsledere. Det jeg likte aller best var betraktningene om opplevelsen av historie: «Yet much of the drama of our lives comes precisely from not knowing what will happen next. Try watching a football match on digital catch-up when someone has already told you the result. It’s not the same, is it? So also with a revolution, a romance, a childhood, a life.»
(Personlige historier er forøvrig en sjanger jeg visst har sansen for – kan i samme slengen anbefale We don’t know ourselves av Fintan O’Toole om Irland. Utrolig fascinerende!)
Ei siste bok som virkelig tok meg var Moria: På innsiden av Europas største flyktningleir av Katrin Glatz Brubakk og Guro Kulset Meråkerås. Det er ei bok som ikke bare forteller om flyktningleiren Moria på godt og vondt, men også om hva det innebærer å leve under slike kår psykologisk og om generelle trekk i utviklinga av europeisk flyktningpolitikk. Man kan bli nokså nedstemt av å jobbe med politiske debatter om migrasjonspolitikk (som altså er det jeg forsker på), men det at det finnes de som virkelig vier seg til å gjøre en forskjell og også forteller om det de opplever er så viktig og så fint. Jeg håper flere også leser de fortellingene.
Ambisjoner for bokåret 2025? Først og fremst har jeg lyst til å bli litt tryggere på tysk litteratur. Jeg synes det er vanskelig å finne noe som er fengende og lettlest nok til at jeg orker. På lista står allerede Kairos av Jenny Erpenbeck, men ellers har jeg lite peiling på hva som kunne være interessant å lese. Jeg har også lyst til å lese flere klassikere. Nå står Zweig, Levi og Kundera i bokhylla og venter – men de tror jeg må vente til etter at semesteret er ferdig så jeg har litt mer overskudd. Akkurat nå koser jeg meg med en veldig lettlest og spennende fantasy (Tress of the Emerald Sea av Brandon Sanderson) som jeg fikk av broren min til jul.
Lest i 2024:
Lungeflyteprøven – Tore Renberg (norsk)
Harry Potter und der Kammer des Schreckens – J.K. Rowling (tysk)
Harry Potter und der Gefangene von Azkaban – J.K. Rowling (tysk)
Filosofdronninger – Rebecca Buxton (norsk)
Afrikanske fortellinger – Tomm Kristiansen (norsk)
Märzgefallene – Volker Kutscher (tysk)
Die Diplomatin – Lucy Fricke (tysk)
Lunapark – Volker Kutscher (tysk)
Marlow – Volker Kutscher (tysk)
Paradis – Abdulrazak Gurnah (norsk)
Berlin: Byen og historien – Helge Jordheim (norsk)
Maskiner som tenker – Inga Strümke (norsk, lydbok)
Less – Andrew Sean Green (engelsk)
Emma – Jane Austen (engelsk)
We don’t know ourselves – Fintan O’Toole (engelsk)
Moria: På innsiden av Europas største flyktningleir – Katrin Glatz Brubakk og Guro Kulset Meråkerås (norsk)
Hearts and bones – Niamh Mulvey (engelsk)
Olympia – Volker Kutscher (tysk)
Less is lost – Andrew Sean Green (engelsk)
Beautiful world, where are you– Sally Rooney (engelsk)
Homelands – Timothy Garton Ash (engelsk)
En kort introduksjon til Israel-Palestina-konflikten – Jørgen Jensehaugen (norsk, lydbok)
Transatlantik – Volker Kutscher (tysk)
Se også:
Bokåret 2020
Bokåret 2019
Bokåret 2018
Bokåret 2017
Bokåret 2016
Bokåret 2015
Bokåret 2014
