Jeg er så glad det finnes dager der tida går litt saktere.
-
Jeg står opp tidlig på en søndag. Setter brøddeig, skummer stortingsmeldinger. Nå er det heldigvis bare ei lita uke igjen til jeg er ferdig med høstens oppgavemaraton og kan sette av tid til andre ting uten å tenke på alle ordene som burde være skrevet. Jeg håper bare noe av høstlyset er igjen da. Det er så fint, men forsvinner så altfor fort.
-
Med mamma på tur opp Molden og til Brennesteinane. Utsikten fra hagen til besta. Og høstens første nysnø over Sognefjellet.
-
«Kan vi ikke stikke bort på haugen og hilse på sauene?» sa jeg til Ingeborg, der vi satt med hver vår bok i hagen i Brumunddal og rynket litt på nesen over at sola forsvant bak skyene. Også gjorde vi det, før vi fortsatte dagen med å spille kubb og spise lunsj ute med vannmelon og spekeskinke. Ah, gøy på landet <3
(Ikke det at det ikke er kjekt i byen også altså, men her går allting så fort at jeg nesten ikke rekker summe meg. Plutselig er det blitt august nesten uten at jeg har merket at dagene har krøpet forbi.)
