Kristine Graneng

  • Nye rutiner

    University of Liverpool

    Jeg tror aldri jeg har vært så fri til å gjøre det jeg vil akkurat når jeg vil som det jeg er nå. Noen av årsakene til det er litt triste – som at det ikke er noen faste lunsjtider på jobb fordi de fleste sitter alene på kontorene sine og spiser, og det er heller ikke noen som spiser middag med meg når jeg kommer hjem. Mens noen er veldig fine – sånn som jobben jeg gjør. Ikke bare lar den meg dra utenlands en lang periode som nå, men mens jeg er her har det ikke så mye å si når eller hvor jeg jobber så lenge jeg gjør det jeg skal.

    Men jeg liker rutiner. Jeg liker å ha en normal arbeidsdag. Jeg liker å ha faste greier å forholde meg til – så kan jeg heller variere innenfor rammene av det. Samtidig er det å flytte langt bort og inn i en ny hverdag en god anledning til å prøve nye saker, finne ut hva som fungerer for meg for at hverdagen skal bli så bra som mulig. Så da gjør jeg det: prøver dem på og ser om de passer. Og nå, etter et par uker her i Liverpool, har jeg funnet noen rutiner å lande i.

    Ei lita skriveøkt hver dag. Hver formiddag tar jeg med meg dataen til en kafé på campus og skriver en liten time. Å tvinge meg selv til å skrive er skikkelig vanskelig innimellom, men det hjelper å sette av ei lita luke med tid hver dag der jeg må skrive. En stor kaffekopp er akkurat lenge nok til å komme ordentlig i gang. Når kaffekoppen er tom, rusler jeg tilbake til arbeidsplassen min – da har jeg både fått skrevet noen ord den dagen og brutt litt opp i timene på kontoret.

    Yoga hver tirsdags ettermiddag. Instruktøren er nesten 90 år gammel – med skikkelig bestemoransikt – og har drevet med yoga siden hun var 9. Nå på tirsdag var det ingen andre som dukket opp, så i stedet satt vi i lotusstilling på hver vår matte, og hun fortalte meg om at hun hadde vært oppe sent forrige uke for å se på blodmånen og at hun kunne tenke seg en grad i astronomi. Også fortalte hun meg hvor lurt det er å holde på med yoga om man skal ta pilotsertifikatet og ga meg tips for boligkjøp. Så koselig.

    Ritualet når jeg kommer hjem fra jobb: en kopp te, en klementin, en bit sjokolade og ei bok. Og noen ganger slår jeg ordentlig til og tar med meg boka på kafé.

    Channel 4 News med Jon Snow mens jeg spiser kveldsmat. Alle reporterne har notatblokk i hånda, intervjuene er filmet med bakhodet til den som intervjuer i bildet og alle er på fornavn, og de seneste kveldene har annenhver reportasje handlet om Brexit og snø. Det er som Kveldsnytt, bare hakket mer eksotisk.

     

    Ser dere forresten snøen på bildet? Tenk at bildet i dette innlegget og dette bildet bare er tatt med et par ukers mellomrom! Det er som magi!

     

    ,

  • Lengten etter snø

    På fredag satte jeg punktum i et essay, sendte det avgårde, kledde på meg og gikk ut. De siste dagene har jeg lengta så inderlig etter snø. Myk, herlig snø til langt oppover leggene, slik som det er hjemme nå. Slikt kan man ikke forvente i en havneby i England.

    Men da jeg gikk nedover mot havna på fredag, lå snøen i lufta. Først som lette fnugg, deretter som store, tunge flak, sånne som gjør det umulig å se noe som helst med briller. «Oh, it’s so beautiful,» hørte jeg noen som sa på veien. Og snø er virkelig noe av det vakreste jeg veit, selv når den er tung og våt og smelter med det samme den lander på bakken (og det kan jeg vel kanskje være glad for her, for det går rykter om at det blir fullstendig kaos så fort det er antydning til ordentlig vintervær).

    Det var altså en perfekt fredag for kakao og museumsbesøk.

     

  • Hilsen fra Liverpool

    God ettermiddag fra Liverpool!

    På fredag fløy jeg fra snøstormen i Trøndelag og over Nordsjøen. Det tok meg et par dager å lande, å bli vant til mursteinshus og måkeskrik midt på vinteren (og å finne ut hvor man kan kjøpe en skikkelig oppvaskkost), men nå begynner det å føles helt greit å være i denne byen jeg skal bo i det neste halvåret.

    I helga overhørte jeg et par menn på gata: «What do you think of Brexit?» sa den ene av dem. Det er noe ganske annet å være her og følge med på hva som skjer enn å sitte hjemme på kontoret i Trondheim og lese britiske nettaviser. Her er Brexit overalt – på avisforsidene, i morgensendingene på TV, i lunsjsamtalene. Det er derfor jeg er her også. For å jobbe med doktorgradsprosjektet mitt. I går var den første dagen på universitetet. Jeg har arbeidsplass i et gammelt mursteinsbygg fra siste halvdel 1800-tallet. Det er et virvar av trapper med snirklete utsmykning, bueganger og rom. Der satt det en riking og konspirerte på vegne av sørstatene under den amerikanske borgerkrigen, og nå sitter altså jeg der og legger planer – uten sammenligning for øvrig.

    Jeg er jo ikke bare her for å jobbe, jeg skal jo leve litt utenom universitetet òg! Gå i museer, lese bøker på kafé, rusle i parken. Og dra på utflukter! Alt er så nærme her, så når jeg har ei ledig stund sitter jeg og dagdrømmer meg bort til engelsk landsbygd og gamle slott. Om dere har noen tips til hva man bør oppleve her i Nord-England, så blir jeg veldig glad. Foreløpig står en tur til York og minst én av nasjonalparkene i området på lista mi.

    Men akkurat nå skal jeg lage meg en kopp te og se på siste nytt fra Underhuset. Have a good one!

    ,

  • Ut av romjulsdvalen

    God jul og godt nytt år!

    Det er den aller første dagen i tjuenitten. Ute er det som om fyrverkeriet og feiringa i natt har vekket til live naturkreftene. Uværet herjer – taket på fuglebrettet har flydd avgårde igjen, slik det alltid gjør når det stormer, fjorden er hvitstripete, og regnet pisker mot vinduene. Men inne er det søvnig og langsomt. En perfekt dag for å ligge på sofaen og tenke over året som har vært og året som kommer.

    Denne jula har jeg feira her på gården med svigerfamilien. Vi har jo ei julestue i den gamle trønderlåna vi bor i – med broderte dompapper hengende på vegger med håndmala border. Da må vi passe på og fylle den med folk på denne tida av året. De kom til julegrøten på julaften ettermiddag og dro igjen andre juledag. I romjula har Petter vært i fjøset, men innimellom har vi spilt Ticket to ride, vært på julebesøk og ligget på sofaen og knekt nøtter. Akkurat slik romjula skal være. Passe lat og bedagelig.

    Likevel er det kanskje dagene før jul jeg liker aller best. Alle forventningene og forberedelsene.

    Uka før jul bakte jeg en kilo pepperkaker og trodde aldri jeg skulle bli ferdig. Jeg fylte de gamle kakeboksene. Svartkatta var med da jeg henta dem på stabburet. Boksen med småfuglene er nok favoritten til oss begge.

    Se, Marikken, det snør!

    Adventskalenderen min i år hadde bare sytten kapittel. Da den tok slutt de siste dagene før jul, fant jeg frem Se, Marikken, det snør! Den er så fin med blåtime gjennom hele boka, hest og slede og snø på alle tak.

    Pølselaging

    Det ble pølser til jul i år også. Petter og svigermor lager ordentlig gode pølser med elgkjøtt og maltøl, og de blir bare bedre og bedre for hvert år.

    Bittelillejulaften dro vi ut i juletreskogen med gløgg og lussekatter i sekken og henta hjem årets heldige utvalgte. Nå står det og glitrer i stua og har omtrent ikke rydd.

    Og i vinduskarmene står sviblene og blomstrer nå så det lukter jul i hele huset fremdeles. Heldigvis er ikke jula helt over før 13. januar – tjuendedag Knut, jager jula ut. Jeg holder fast så lenge jeg kan, for jammen trengs det grantrær med lys og blomstrende svibler i den mørkeste tida på året.

    Men nå er det kanskje på tide å komme seg ut av romjulsdvalen og inn i det nye året. Håper dere har hatt ei riktig fin jul og har en flott nyttårsdag!

  • Snøfjon og dombjeller

    Rådyr

    I formiddag hørte jeg lyden av dombjeller utenfra. Ding ding ding ding, sang det, og da jeg titta ut vinduet så jeg at naboene på den andre siden av åsen hadde tatt turen over med hest og slede. Det ligger et fint lag med nysnø ute igjen nå. Jeg hadde nesten gitt opp håpet om hvit jul, men i går kveld da jeg sto på kjøkkenet og kjevla ut pepperkaker, kom Svartkatta inn med hvite fjon i pelsen. Siden har snøbygene kommet og gått. Fjelltoppene på den andre siden av fjorden ligger innhylla i tunge skyer, og lyset slipper bare så vidt til mellom alt til blå.

    Det nærmer seg juleferie med stormskritt nå. I dag har jeg sittet ved kjøkkenbordet og skrevet på et essayutkast jeg halvveis skal ha ferdig til jul. Men etter det ligger alt det herlige og venter. Risengrynsgrøt med mandel, lukta av granbar og svibler og huset fullt av folk! Innimellom skrivinga har jeg kjent på jula i smug: tatt en av pepperkakesauene med svidde føtter og lukta på den enslige svibelen som står i vinduskarmen. Jeg kjøpte den lilla, for mamma sa den lukter mest. Det stemmer nok bra. Det lukter i hvert fall ordentlig godt på kjøkkenet. Så snart ferien er i gang skal jeg stikke innom gartneriet og kjøpe en liten favn med hvite så det lukter jul i hele huset!

    Rådyr