Follow:
Hverdagen

Pekanpai og silkesand

Fra vinduet på hybelen min, mellom to høyblokker og bak et tårn, kan jeg så vidt se hvordan byen strekker seg utover. Den ligger lag på lag, små og store bygninger, helt til alt forsvinner som en grå masse i solnedgangen og jeg bare så vidt kan skjelne ut et kirkespir og langt bak der, kanskje et fjell.

Jeg begynner å kunne veien til universitetet godt nå. Kjenner igjen gatenavn, veit hvor det er raskest å gå og hvor det er hyggeligst å gå. Jeg veit hvor dagligvarebutikkene jeg liker er og hvor jeg kan få god kaffe. Men utenfor den lille sfæren min i sentrum av byen ligger kilometer på kilometer av Liverpool som jeg ikke aner hva har å by på.

I går tok jeg banen vekk fra den lille sona mi, en halvtimes tid nordover. Den siste tida – etter at jeg strikka ferdig prosjektet jeg hadde med meg hjemmefra – har jeg vært på garnjakt. Til å være et land med så mange sauer er det utrolig hvor vanskelig det er å finne ull. I går tok jakta meg med til en bydel med søndagsfølelse. Få mennesker i gatene, små kaféer med nesten tomme vinduer. I den lille butikken som var målet for turen, Dorlin’s Haberdashery, (haberdashery! ukas favorittord!), hadde de bare akrylgarn. Jeg gikk slukøra til nærmeste bakeri og kjøpte meg et stykke pekanpai som trøst.

Også fortsatte jeg bare å gå rundt, til jeg plutselig fant sjøen og den mykeste stranda jeg noen gang har gått på. Satt på muren, spiste paibiten min, så på alle hundene som kava rundt i sanden, kjente varmen i ansiktet som påskesola tidlig i april. Det er så herlig det, når ting ikke går helt som planlagt, men dagen kaster seg rundt og duker opp med et uforventa lite eventyr. Liverpool har kanskje ikke så mye garn, men den vet vel å gjøre opp for det.

Share on
Previous Post Next Post

Se også

No Comments

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.