Jeg kom hjem like før åtte i kveld – det føltes som om klokka så vidt hadde passert fem. Himmelen var lysegrå bak snøen som lavet ned, tung og bløt, og la seg som vanndråper på brillene mine. Vinden kom i kalde drag. Det er en trøst at kveldene er så mye lysere nå, men bortsett fra det og tulipanene som henger med hodet på kjøkkenbordet er det lite som tyder på at påska nettopp var over.
Det er april, men våren lar vente på seg.
Men påska kom og gikk med et hint av bare veier og grønne knopper, og med et løfte om at våren er her snart. Sola varma hele uka. Jeg kunne lese bok til frokost i lyset fra kjøkkenvinduet, vi spilte Settlers og spiste kanelsnurrer hele palmesøndagen. Den første halvdelen av påskeuka jobba jeg ved kjøkkenbordet, men i timene midt på dagen var det ikke annet jeg kunne gjøre enn å dra ned til sjøen med Petter for å sitte i solveggen, drikke kakao og svare på den lange påskequizen i Morgenbladet.
Onsdag ettermiddag tok jeg båten utover fjorden. Til heimbygda mi. Bestefar henta meg på kaia, oppdaterte meg på siste nytt om tjelden i fjæra og ærfuglhusene han har snekra mens vi kjørte utover. Og i dagene som fulgte gikk jeg turer med en appelsin bulende i bukselomma, fant meg en topp å titte ut fra mens jeg skrelte den og ble gul på fingertuppene. Så på søskenbarna mine som skøyta på isdammen på åkeren. Lånte bil om kveldene for å besøke venner som har kjøpt seg nytt hus og venner som bare var på besøk. Lå på sofaen og så på Collateral, én episode om dagen, og spiste marsipan.
Men så var det tilbake til hverdagen og vinteren: Hallo, våren? Hvor blir du av?
LagreLagre
LagreLagre