Kristine Graneng

  • Hvite ark og kaffeflekker

    Godt nytt år!

    Eller hva skal man si? Det er 2021, det er hjemmekontor og tilnærma besøksforbud. En nystart som er så tydelig en fortsettelse på året som har vært.

    2020 var et skikkelig bedritent år som snudde opp ned på det meste. Vi trenger ikke si mer om det. Men det var mye fint også. Det siste året har jeg kjent sånn på hvor mye bra jeg har, hvor heldig jeg er med familie og venner som er der, om enn på avstand, selv når verden tumler om og stenger ned. Når alt føles svimlende midt oppi det hele, så tenker jeg på det. Ser for meg en hel zoom-vegg av folk jeg er glad i – ingen svarte skjermer.

    Vi tar med oss mye fra året som har vært, både på godt og vondt. 2021 starter ikke helt med hvite ark. Men noen av dem er det alltids hvis man bare finner dem fram. Jeg synes følelsen av oppsummering og en ny start når året skifter alltid er god. Tid til å tenke over hva som er verdt å ta vare på og hva som er verdt å legge igjen. Ved starten av dette året har jeg tenkt mye over hva jeg vil at dette nye året skal bli. Det er alle de gamle planene – lære ett nytt språk, springe lengre og bli sterkere, oppleve mer. Men hvis jeg skal velge én ting å notere meg som en påminnelse på håndbaken for dette året, som et slags nyttårsforsett eller mantra for året, så er det å finne ting å glede meg til. Det trengs i det som akkurat nå føles som en veldig lang vinter.

    Så akkurat nå gleder jeg meg til yogaøkta og havregrøten om morgenene. Blomstene jeg skal pynte med når vi rydder ut jula. De siste episodene av The Crown. Snøen som skal komme til helga. Song for Eirabu og andre bøker som venter i bokhylla. Bursdagsfeiring på avstand.

    Og jeg kjenner det kribler litt av forventing – til et år som man ikke helt kan forutsi og som man antagelig ikke kan kreve så mye av, men som man i hvert fall kan gjøre det beste ut av.

  • Glimt av førjulstid

    ➤ Årets julekort er skrevet og sendt. I år ble det en fin blanding av nisser. Jeg supplerte resten av fjorårets kort med nisser og elger med noen kort jeg fant i butikken på Sverresborg Folkemuseum. Min favoritt er det dere ser et glimt av her, med nissen og katta som står utpå trammen og ser mot månen. Kald vinternattshimmel og ei åpen dør inn til ei varm stue.

    Jeg føler julekort er en sjanger som favner vidt – fra lange årsrapporter til korte ønsker om en god jul. Hva skriver dere egentlig i julekort? I mine skriver jeg om været og som oftest om lengsel etter snø. Også om minner fra året som har gått. Å sitte ved kjøkkenbordet med en kopp kaffe en desemberkveld er en fin anledning til å oppsummere og mimre.

    ➤ Jeg har fått adventskalender av en kollega – tjuefire pakker som ligger på skrivebordet mitt. Vel, nå er de ikke tjuefire lenger, men så mye godt jeg har funnet i dem hittil! Og i hver lille pakke ligger også den varme påminnelsen om hvor gode folk jeg kjenner.

    ➤ Vi var hjemme i helga, jeg og lillesøster. Jeg hadde glemt hvor klar stjernehimmelen kan være hjemme ved kysten. Vi kjørte tilbake til byen søndag kveld under en meteorsverm. Stjerneskudd etter stjerneskudd i svarte natta. Og da vi kom oss tilbake på denne sida av fjorden, lå nordlyset som et slør over Fosenalpene.

  • Med brask og bram inn i desember

    Det er adventspynta i vinduet. Ikke den fineste adventspynten – ikke snøhvitt og mykt slik det var forrige helg – men stjerna vår lyser ned mot regnvåte gater i Trondheim på denne siste novemberdagen i dette merkelige året. Det lukter nyskrella klementin her inne. Det lilla lyset vi tok frem i går brenner på stuebordet. Det er desember om bare et øyeblikk.

    Det tok meg ei lang stund å forstå at det var november. Det er som om hele året er et stort kaos av dager og måneder som går i surr. Bare en jevn flyt av arbeidsdager og smitteverntiltak. Ikke så mye som bryter opp – ingen helgeturer, ingen store markeringer. Og når heller ikke været der ute er helt innstilt på riktig tid, blir det vanskelig å holde tritt.

    Men når desember nå står på trappene, er jeg fast bestemt på å markere overgangen med brask og bram. Det skal ikke være tvil om at i morgen starter adventstida. I år blir det frokost på sofaen mens vi ser på årets adventskalender på NRK, med krydderte og en klementin til dessert. I år er året da julekortene skal bli sendt i tide og jeg treffer på mengden pepperkakedeig. Vi skal danse til Putti Plutti Pott mens vi lager middag. Og om ikke vi kan invitere hjem på rødvinsgløgg i år, så får det bli risengrynsgrøt og adventskos over zoom.

    På jakt etter ei bok å starte desembermorgenene med? Her finner du tips.

  • Nå tar vi høstdrakta på

    Nå er den her for fullt, høsten. Med gylne dager og høststormer og alt. Hver gang årstidene skifter tenker jeg dette er den fineste tida på året. Sesongskifter er herlige for oss som liker endring innenfor trygge rammer.

    Det flyr gule blad uti veibana når jeg kjører på jobb og alléen jeg passerer på veien har gått fra å være grønn til rød den siste uka. Jeg har gleda meg til høsten så lenge nå, og nå gleder jeg meg over den. Skumring og lysning med telys i vinduskarmen. Jeg har strikka høstjakke i den fineste høstfargen og har allerede fylt fryseren med nok kantareller til at jeg kan spise kantarellmiddag hver uke de neste månedene.

    Bloggen har også fått nye klær på til den nye årstida – så er det litt lunere her inne også. Jeg håper dere liker det! I tillegg har jeg lagt inn en likeknapp, så om det er et innlegg dere liker godt, trykk gjerne på den. Jeg har også gjort noen små forandringer her og der slik at det skal bli enklere å finne tilbake til gamle innlegg. For eksempel ligger alle fjorårets turer i England samla her nå. Og om dere er interessert i å lese om grønnsakshageprosjektene mine, finner dere innleggene om det i en egen kategori her.

    Men viktigst – det er god plass til flere innlegg om både turer, grønnsaker, bøker og annet. Det kommer.

  • Fint nå

    Frukttre i blomst

    God junimorgen! Det er lørdag. Jeg sitter på verandaen hos pappa og hører humlene summe, fuglene kvitre om kapp og en og annen båt kruse i skjærgården. Kan kjenne duften av granolaen som står i ovnen på kjøkkenet helt ut hit. Kvigene, som endelig kom ut på beite forrige helg, har funnet seg til rette nede ved strandkanten. Selv om våren på mange måter har vært tung, er det også mye fint i det hele. Dagene som går langsommere. Å ha muligheten til å være her ute ved havet, ha kontorplass med utsikt til nisene som titter opp en dag sjøen ligger helt stille. Jeg tuller ikke, det er sånt som skjer her. Og her er annet som har vært fint i det siste.

    Det lukter så godt av tomatplantene i veksthuset. Jeg vanner dem morgen og kveld nå når det er så varmt. Må stoppe opp for å kjenne litt ekstra på lukta av bladene hver gang. Det er en sånn trygg lukt. Det er det lille veksthuset hos besta og goffa. Mamma sine store, skinnende røde tomater på kjøkkenbenken hver dag hjemme om sommeren. Jeg fikk tomatplantene av naboen på Byneset i bytte mot et par squashplanter. Nå venter jeg spent på hva slags tomater som dukker opp. De blomstrer fint allerede.

    Yoga om morgenene har vært så viktig for meg de siste månedene. Stå opp litt i ørska, rulle ut matta og slå på Yoga med Adriene. Det har vært så godt å ha noe som markerer starten på dagen, før jeg setter meg ned foran dataskjermen. Så godt for både hodet og kroppen. Adriene har flere månedsutfordringer som er perfekt utfordrende for en nybegynner som meg. Jeg er ferdig med Revolution, nå er jeg i gang med Yoga Camp.

    Husker dere jeg skreiv om disse pannekakene i Manchester? For noen uker siden tenkte jeg at jeg skulle prøve og oppdaga noe som i hvert fall ligner på de utrolig myke, luftige pannekakene jeg ble servert. Trikset er bare å ta eggehvitene til side, piske dem stive og så vende dem inn før man steker pannekakene. Resultatet? Pannekaker som små skyer. Blåbæra jeg fant igjen i fryseren etter blåbærturen i 2013 er dessuten like gode til som honeycombsmøret i Manchester.

    Frukttre i blomst

    Frukttreet som plutselig blomstrer ute ved plattingen. Jeg spurte mamma hva slags tre det er, og fortalte at det var en kjerne eller en fruktstein ho hadde satt ned for mange år siden. Jeg veit det er slik naturen fungerer, men jeg kan ikke la være å kjenne på litt ærefrykt likevel? At noe så lite og uanselig kan bli noe så stort og vakkert. Mamma huska riktignok ikke hva slags frukt det er, så da er det bare å vente og se om det blir noe av det.