Kristine Graneng

  • Å være syk alene

    Det er litt trist å være syk alene. Uten noen som kan synes synd på deg med et medlidende blikk og spørre hvordan det går, uten noen som prøver å fôre deg med mat du egentlig ikke har så lyst på, og uten noen som sier de gjerne skulle ha gitt deg en klem om det ikke var for at det er litt kjedelig å bli smitta, forståelig nok.

    Men heldigvis går det ganske greit likevel, for i går kom Silje på døra med appelsinjus og nesespray og mat og litt etterlengta selskap. (Og jeg hadde selvsagt googla «hvordan la være å smitte folk med influensa» på forhånd, slik at det forhåpentligvis ikke blir jeg som må dra på sykebesøk neste uke.)

  • En kopp kakao, takk.

    Forrige fredag var en sånn dag da det ikke fantes noe bedre å ha på seg enn gul regnjakke og støvler. Siden Kari og jeg har bestemt oss for å besøke så mange kafeer som mulig i Trondheim, var det en helt ypperlig dag for vårt første offisielle kafébesøk. På Kaffebrenneriet på Bakklandet, originalt nok. Men det var et ganske bra valg, syntes vi, for kakaoen var god, kafémannen var hyggelig, de spilte Norah Jones og First Aid Kit og det var ikke så mange folk der at det ble altfor kleint å ta bilder med kakaobart. Også kom Silje innom, og da ble det ekstra trivelig.

  • Ladestien

    Å gå Ladestien har vært en av de tingene jeg har tenkt jeg skulle ha gjort i flere år nå, uten å ha kommet så langt som til faktisk å gjøre det. Men i dag satte Sanna, Ada og jeg oss på bussen til Rotvoll og gikk stien langs fjorden, med eventyrlyst og vind i håret.

  • En kaffepause

    Det er rart det, hvordan hvor fort tiden går avhenger av hvor du er. Nå er jeg noen dager hjemme og dagene virker så lange. På en god måte. Plutselig får jeg gjort så mye mer, samtidig som jeg har tid til lange kaffepauser og å gå turer når det passer meg. Kanskje er det fordi jeg kan sitte ute i sola lese, kanskje er det fordi kaffen her er så mye bedre, eller kanskje er det rett og slett fordi én gang bygdejente, alltid bygdejente.

  • Es ist nicht genug zu wissen – man muss auch anwenden / Es ist nicht genug zu wollen – man muss auch tun

    – Johann Wolfgang von Goethe

    Nok et studieår er i gang. Og nok engang har jeg fått det for meg at jeg skal gjøre noe jeg virkelig ikke kan. Noe som virkelig skremmer meg. Jeg skal lære meg å prate tysk.

    Gi meg et verb jeg skal bøye og jeg storkoser meg. Gi meg en samtale og jeg får mest lyst til å springe. Denne uka var jeg på den første forelesninga. Jeg tror jeg brukte minst en fjerdedel av tida på å nikke og smile pent når noen snakket til meg. Forsøke å le på de rette stedene for å unngå å svare. Hvorfor er det så skummelt å gjøre feil? Hva er nå egentlig det å være redd for?

    Men nå har jeg tross alt hoppa i det, og det er ingen vei tilbake uten å gi opp. Og det skal jeg virkelig ikke! Enn så lenge trøster jeg meg med at jeg har en god unnskyldning til å lese Harry Potter om igjen.