Det er rart det, hvordan hvor fort tiden går avhenger av hvor du er. Nå er jeg noen dager hjemme og dagene virker så lange. På en god måte. Plutselig får jeg gjort så mye mer, samtidig som jeg har tid til lange kaffepauser og å gå turer når det passer meg. Kanskje er det fordi jeg kan sitte ute i sola lese, kanskje er det fordi kaffen her er så mye bedre, eller kanskje er det rett og slett fordi én gang bygdejente, alltid bygdejente.
– Johann Wolfgang von Goethe
Nok et studieår er i gang. Og nok engang har jeg fått det for meg at jeg skal gjøre noe jeg virkelig ikke kan. Noe som virkelig skremmer meg. Jeg skal lære meg å prate tysk.
Gi meg et verb jeg skal bøye og jeg storkoser meg. Gi meg en samtale og jeg får mest lyst til å springe. Denne uka var jeg på den første forelesninga. Jeg tror jeg brukte minst en fjerdedel av tida på å nikke og smile pent når noen snakket til meg. Forsøke å le på de rette stedene for å unngå å svare. Hvorfor er det så skummelt å gjøre feil? Hva er nå egentlig det å være redd for?
Men nå har jeg tross alt hoppa i det, og det er ingen vei tilbake uten å gi opp. Og det skal jeg virkelig ikke! Enn så lenge trøster jeg meg med at jeg har en god unnskyldning til å lese Harry Potter om igjen.
Noe av det aller fineste med den andre turen min til Sogn i sommer var turen til Fjærland. Der besøkte vi stølene til heimgården til besta. Heimastølen og fjellstølen. Fjellstølen ligger inne ved breen; innerst inne i en dal, innerst i en fjord. En plass du ikke kunne komme til før om du ikke tok båt eller klatret over fjell. I dag er det tunneler på begge sider av dalen, og stølen ligger rett ved en vei der turistene strømmer forbi.
Jeg lurer på hvor mange det er som tenker på hvilken historie de kjører gjennom – at der var besta mi med 12 melkekyr og ingen melkemaskin før faren kjøpte det for å sikre at ho ble på gården. Tidene forandrer seg, og innimellom er det veldig godt å få en påminnelse om hvor man kommer fra.
Jeg har vanskelig for å tro at det finnes smalere bilveier enn veien som går langs Lustrafjorden, fra Skjolden til Ornes. Men til tross for at du kan risikere å havne i kø bak syklister, så er det virkelig en fin tur. Og ved veis ende, ved frukttrær og bærbusker og hjortegjerder, ligger Urnes stavkyrkje, som kanskje er den aller eldste stavkirka i hele verden.
Også har de sommerens hittil beste vafler.
Forrige uke var jeg på sommerens andre vestlandsferie. Selv om skyene lå som et teppe over fjelltoppene og regnbygene innover dalførene, så var det veldig, veldig fint. Den første dagen tok vi turen til Solvorn, som er ei lita bygd ved Lustrafjorden der vannet ser litt ekstra klart ut og rosene klatrer oppover hvite husvegger. Faktisk er det så fint der, at det ikke hadde noen verdens ting å si at fryseren på butikken var tom for is.
