Kristine Graneng

  • Melkeskum og elefantører

    Cappuccino

    God søndag! Rajsa ligger og sover nedenfor kjøkkenbenken, helt utslått etter formiddagsturen vår. Jeg er litt utslått jeg også, for å være ærlig, men når det er søndag er det ikke så farlig. I dag skal jeg bare pusle hjemme. Lage en stor ladning granola, strikke og se noen episoder av Mi briljante venninne. Kanskje fortsette å planlegge kjøkkenhagen? Det er så mildt ute i dag at det føles som en vårstemt marsdag.

    Jeg har blitt helt hekta på å lage cappuccino hjemme. Etter flere år med mislykkede forsøk på å få til ordentlig melkeskum, så får jeg det endelig til! Jeg hadde bursdag forrige uke og fikk en skikkelig stavmikser av Petter i gave, en sånn med utskiftbare deler. Av Ida og Jørgen fikk jeg ei ny espressokanne, også bestemte jeg meg for å kjøpe kaffekvern i gave til meg selv. Fullt utrusta for å prøve meg som amatørbarista med andre ord! Det blir så godt. Det aller beste er å spise skummet som blir igjen i bunnen av koppen med teskje.

    Også har jeg omsider turt å kjøpe planter igjen. Først dro jeg bort et halvår, deretter flytta de to rakkerne inn og sørga for at det var utrygt, så det har liksom ikke vært råd å holde noe grønt levende innendørs. Men forrige helg var jeg og Ida på søndagstur til gartneriet på Drivstua, og nå står det en elefantøre på kjøkkenbordet og en klatreplante i vinduskarmen – og begge har fått være i fred ei hel uke. Så da er det litt vårstemning inne også.

  • Ut i solskinnet

     

    Dette har vært en så tung vinter. Mørk og mild. Lite snø og lite sol. Selv for en ordentlig vinterentusiast har den vært vanskelig å komme gjennom. Hvor ble det av drømmebildet av snøtunge trær som lener seg over ei skiløype?

    Men noen dager stiller opp med vinter slik den kan være på sitt beste. Frostrøyk og glitrende trær, et lag snø som har blitt liggende på bakken. Da gjelder det å komme seg ut mens det enda varer. Jeg og Rajsa har passa på de formiddagene det har vært sol og minusgrader og gått ut for å ta inn noe av vintermagien. Når sola akkurat passerer over tretoppene og treffer oss ute på myra, da er det herlig å være til.

    Rajsa

    Rajsa

    Rådyr

  • Godt nytt år!

    Vinterskogen

    I mellomjula har jeg sittet på stua og bladd gjennom bildene mine fra det siste året for å lage den årlige fotoboka. I arkivet for 2019 finnes det britiske byer og sauer på den engelske landsbygda. Tekopper med melkeskyer. Venner som spiser is i den tyske hovedstaden. Pommes frites ved europaparlamentsbygningen i Brussel. Sene sommerkvelder jeg nesten hadde glemt. Den første turen med Rajsa i skogen. Morgener ved kjøkkenbordet. Det er ganske overveldende hvor opplevelsesrikt året har vært. Men det er en fin tanke å ta med seg inn i det i det kommende året – hvor mye alle de nye dagene kan romme av stort og smått.

    Nå er vi i 2020, og jeg har satt meg som nyttårsforsett å ta året litt som det kommer. Ingen store planer. Hittil har det bydd på stiv kuling og ei søvnløs natt, så jeg har svart med en hel dag på sofaen. Jeg sovna med brillene på skeiva i ettermiddag og våkna til gledesrop da Lindvik vant i Garmisch-Partenkirchen. Og nå lukter det herlig av pinnekjøtt og svibler her hjemme. Det skal bli godt å komme tilbake til hverdagen nå, men jula skal få henge igjen litt enda. Vi må jo få tømt kakeboksene! Kanskje rekker vi ett kaffebesøk til inne på julestua før det er på tide å rydde denne jula bort?

    Ønsker dere alle et godt nytt år!

    Rajsa i vinterskogen

    Vinterskogen

  • Adventsblått og adventsgrønt

    Lysøysundet

    Det var en så herlig, myk morgen mandag forrige uke. Jeg var hjemme i Lysøysundet enda og snøen lå tykt rundt huset. Det skjer jo nesten aldri at snøen legger seg slik helt ute på kysten. I hvert fall ikke på denne siden av jul. Enten regner den bort eller så blåser den på havet. Men så hender det seg at snøen som har falt natta gjennom blir liggende en sjelden gang. Og da er det så fint når det treffer seg slik at det skjer akkurat når jeg er hjemme.

    Lysøysundet

    Jeg skulle kjøre inn til byen på jobb, men morgenen var så herlig at jeg utsatte det ei lita stund for å ta meg en tur ut i den blå demringstimen. Bestefar ble med meg ut for å hente einer. Her på Byneset må man lete lenge i skogen for å finne en skikkelig busk, men rundt gården hjemme vokser den nesten som trær rundt gårdsveien og oppover bergene. Vi slo snøen av et skikkelig prakteksemplar. Jeg pekte, og han klippet greiner. Nesten hele bagasjerommet fullt.

    Advent

    Er ikke einer er den fineste veksten å ha på bordet til advent? Den står seg lenge og er vinterlig og fin. Også er den heller ikke for julete til at vi som tviholder på at jula ikke starter før julaften kan godta det. Så kan granbaret og julestjernene og sviblene med den gode lukta komme inn når det nærmer seg julaften. Nå er det ikke så lenge til.

    Advent

    En liten kar fra Østfold har også flyttet inn. Mamma var på førjulsbesøk og hadde strikket en liten nisse til oss. Nå bor han midt oppi einerkvasten på kjøkkenbordet, for der får han være i fred.

  • Ventende i vinduet

    Det glitrer ute i novembermørket. Snøen har forsvunnet igjen, men minusgradene lager frostroser på vinduene, pakker bakken inn i et lag av rim og har laget fløyel av fjorden hele dagen. Jeg kjørte hjem fra byen for ei lita time siden. Da jeg åpna bildøra kom Arkibald og ville være med inn, sprang mellom beina mine oppover mot inngangsdøra. Oppe i kjøkkenvinduet sto Rajsa som vanlig og fulgte med. Ho står alltid der når jeg kommer kjørende inn på tunet. Det er så koselig å komme hjem til – selv om det som venter inne er ei vedkorg tømt utover kjøkkengulvet og en eggekartong revet i hundre biter. Slikt noe kan man jo tilgi.

    Arkibald

    Det har vært ei rolig helg her på gården. Etter en liten kjøretur for å ta bilder i går formiddag, har jeg mest vært inne. Drukket kakao og strikka på julegaver. Hatt et halvt øye på sesongens første hopprenn. Gjort unna noe av det som det ikke ble tid til i ukedagene.

    Men i kveld var jeg altså en sving innom byen.

    Vi skulle på kino med lillesøster som ble 20 i går. Før det dro jeg med meg pappa på Uendelige landskap, utstillinga med bilder av Harald Sohlberg som åpnet i kunstmuseet i går. Så fortryllende fargene er i bildene hans! Og så stort Vinternatt i Rondane er i virkeligheten! Det hadde jeg slett ikke trodd. Utstillinga skal holde hus på Trondheim Kunstmuseums galleri på Gråmølna frem til begynnelsen av februar. Kaffe og pepperkaker var dessuten inkludert i billetten.

    Vinterdag ved Rondane. Fra da vi besøkte Sohlbergplassen i oktober.

    Ei veldig fin avrunding på ei ganske vanlig uke. Ønsker dere ei fin kommende uke!