Vi går inn på puben, til lukta av øl, til lyden av latter i mørke oktaver og lyset fra skjermene som det blir gløttet opp på nå og da for å se hvor lenge det er igjen til kampen starter. I det vi beveger oss innover lokalet, prøver vi å ikke dulte borti alle de som allerede har funnet seg en stol eller står og lener seg mot et gelender med en halvliter i handa. Jeg drar ned glidelåsen på ytterjakka, løsner på skjerfet og regndråpene triller fra det skulderlange håret mitt. Her inne er det trangt og nesten fullt, men vi har sendt en mann i forveien for å holde av noen plasser. Likevel, da vi ser oss om etter et sted å sette oss ned, blir vi stoppet:
Bare menn her, damer må være der ute.
Det er sjeldent jeg blir sint. Det er i det hele tatt sjeldent at jeg blir irritert nok til å bry meg noe særlig, men når noen forteller meg hvor jeg kan være og hva jeg kan interessere meg for basert på hvilket kjønn jeg har, da blir jeg både sint og irritert og veldig, veldig oppgitt.
Vi snudde og fant oss et annet sted. Jeg tror neppe noe slikt ville skjedd hjemme i Norge, men den samme holdningen er der åpenbart. Det finnes nesten ikke damer som kommenterer fotball i tv-kanalene, og hvor er egentlig de kvinnelige dommerne? ”Har du fått deg en kjæreste som er interessert i fotball?” ble jeg spurt under fotball-VM i 2014. Det er kanskje ikke et så merkelig spørsmål å stille (selv om svaret nok var nei), for faktum er jo at herredominansen i fotball er stor og fan-skaren tilsvarende, men det er likevel verdt å tenke litt over. Det forundrer meg at det skal være sånn at jeg trenger en unnskyldning for å ha en interesse. Hvem har noen gang spurt en gutt om hvorfor han synes det er gøy å se fotball?
Jeg har ikke ølvom og Rosenborg-skjerf. Jeg er ingen hooligan. Og jeg høres nok mer ut som ei kvinkende mus enn ei brøleape når favorittlaget mitt skårer. Men å sitte med et glass øl, eller vin eller vann for den saks skyld, i handa og se ballen passere mellom spillerne gir meg ro i sjela. Å holde pusten det brøkdelet av et sekund ballen flyr i retning mål før man riktig vet hvor den ender, å skule mot dommeren når han trekker kortet opp fra skjortelomma – har jeg ikke lov til det bare fordi jeg er jente? Har jeg oversett skiltet der det står ”reservert for menn”?
Det er mye som er reservert for menn her i verden, ikke bare fotball, som kanskje er nokså uviktig i den store sammenhengen. Men lederstillinger, høye lønninger, retten til å prioritere jobb fremfor familien uten dårlig samvittighet – det er slett ikke uviktig! Jeg synes det er på tide å rive ned reservert-skiltene og sette opp et ”hjertelig velkommen” i stedet.
