• Etter at jeg flytta ut i vinter og innså hvor mye saker jeg har, så kjenner jeg at jeg bare har mindre og mindre lyst til å kjøpe ting. Står jeg med noe i handa i butikken, så tenker jeg på dagen jeg skal tilbake til Norge igjen og forestiller meg hvordan jeg må kjempe meg ned til u-banen med to kofferter, en ryggsekk på magen og to på ryggen. Og da legger jeg det heller fra meg.

    Men i Rothenburg er det nesten umulig å la være, med alle mulig slags små søte ting i butikkvinduene: julepynt, harer, teserviser, bamser. Og søte små ting får man jo alltids plass til i kofferten hjem. Så da kom jeg tilbake til München med to papirposer. La oss ta en titt på hva som var inni!

    La det bli jul snart, for da skal jeg henge opp denne karen! Jeg fant denne nissen innimellom alle de glitrende englene, snømennene og nøtteknekkerne og visste med en gang at han måtte bli med hjem. Klærne hans henger på gulltråd fra badekaret – synes den er så morsom! (Jeg var innom tanken på at noen kunne få denne som julegave, men så eh, NEI!)

    Jeg klarte å stå over fristelsen til å kjøpe all slags myke gode bamser og endte opp med denne karen i stedet. En pilotbamse som skal hjelpe meg med å holde styr på nøklene. Det fineste er at jeg har en nesten lik bamse hjemme (bare myyk), som jeg fikk fra slekta i amerika da jeg var lita. Så da er det én bamse som venter på meg hjemme og én som er med meg hver gang jeg går ut døra her.

    Translation: Two souvenirs from Rothenburg: a bathing santa and a pilot teddy.

     


  • Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Neste punkt på lista i Rothenburg etter at vi hadde vært oppe i tårnet i rådhuset, var et museum i et gammelt kloster. Siden jeg kom til München har jeg riktignok blitt fullstendig håpløs på å vite hvor jeg skal (mest fordi jeg ikke har mobilnett, altså ikke noe google maps), så vi la i vei nedover ei gate med magefølelsen som kompass.

    Rothenburg kan skilte med Tysklands største bamsebutikk: Teddyland. Jeg har aldri før tenkt over hvor mange gode grunner det finnes til å kjøpe bamser i sjiraffdress, bamsebokmerker og uglekosedyr når man er 24 år (som om ikke ”de kan koses med” skulle holde i massevis!), men der inne var det umulig å la være. Jeg endte opp med en liten papirpose som jeg la i sekken før vi fortsatte vi videre og gikk inn i ei kirke. Det viste seg å være Franziskanerkirka, den eldste kirka i Rothenburg. Ei koselig dame fortalte oss rolig og med veldig markerte r-er om historia til kirka, om hvem våpenskjoldene som hang på hver side av kirkerommet hørte til og om hvordan det brukte å være konserter der på grunn av den gode akustikken. Og da vi trodde hun var ferdig med å fortelle, tok hun oss med til midten av rommet og pekte ut gjennom vinduet: ”Se, der oppe har storken bygd et reir!”

    Storken var der ikke akkurat da, men tror dere ikke det dukket opp et storkenebb fra et reir da vi hadde gått et stykke videre!

    Da det ble tid for å spise, fant vi en restaurant med uteservering som så ut som om den var plassert på en gammel grunnmur og som hadde en liten karusell stående innimellom bordene. Vi bestilte Flammkuchen, som visstnok skal være forløperen til pizza. Da vi satt og ventet på maten, kom det en katt snikende bortover muren; en skikkelig fin grå og hvit pus, men som hanglet halen sin. Så trist!

    Omsider fant vi frem til klosteret, med en fin urtehage utenfor. Men da vi skulle gå inn til museet, fortalte dama i billettkassa oss at de stengte om en halvtime, og vi vendte i stedet nesen mot noen kopper kaffe. Også ruslet vi rundt i byen, og ut gjennom byporten for å oppdage at det fremdeles fantes en verden utenfor middealdermurene. Og akkurat da vi hadde kommet oss under tak på togstasjonen, begynte det å regne. Så perfekt lang dag i en koselig by!

    Translation: The second part of our day in Rothenburg ob der Tauber was spent in Teddyland, the Franziskaner Church, where the lady there kindly told us about the history of the church, and, as we were about to leave, pointed through a window and said: «Look, a stork has built a nest there!» We had Flammkuchen for dinner, and then we went to see an old monastery, before finally heading out through the city gates to catch our train back to Munich.


  • Bussen min kjører nedover Schellingsstraße. Forbi kaféene som enda ikke har åpnet, forbi dukkebutikken på hjørnet av Luisenstraße. Slipper inn morgentrøtte mennesker med en kopp kaffe og en pose fra bakeriet i handa. Fortsetter videre til enden av gata. Der svinger bussen inn i Ludwigsstraße.

    Jeg kjenner det kribler i magen da den åpenbarer seg foran meg: Universitetsplassen. De lyse, høyreiste bygningene som omkranser veien på begge sider. Statsbiblioteket med de fire tenkende filosofene utenfor inngangsdøren. Plassen foran hovedbygget som er delt i to i en perfekt symmetri: på den ene siden Geschwister Scholl-plassen; på den andre siden Professor Huber-plassen, begge som en påminnelse om de som en gang gjorde motstand mot nasjonalsosialismen. Den ragende Siegestor, triumfbuen som maner om fred.

    Og ténk – her skal jeg studere!

    Det er kanskje en sannhet med modifikasjoner, for bussen min fortsetter videre, inn i Englischer Garten der instituttet for statsvitenskap ligger. Men like fullt – akkurat nå er jeg student ved Ludwig-Maximilian Universitetet i München, 2 142 km hjemmefra.

    Det er ikke selvsagt at jeg er her, ei jente fra et melkebruk på den forblåste Trøndelagskysten. Er det noe man blir smertelig klar over når man er på utveksling, er det nettopp det: hvor lite selvsagt det er at man har friheten til å ta utdanning i utlandet. Kommer du fra Thailand, fra Brasil eller Russland, står du i utgangspunktet på bar bakke. Uten foreldre som kan betale eller muligheten til å få støtte av et eller annet slag, har du heller ikke muligheten til å reise utenlands, særlig ikke til et land der levekostnadene er langt høyere enn i ditt eget.

    Hadde Norge vært et annet land, hadde nok livet vært så veldig annerledes.

    I dag har jeg de første timene mine på universitetet. Europäische Institutionen. For å være ærlig, synes jeg det er ganske skremmende. Jeg lurer på om jeg kommer til å skjønne hva de sier; om de forstår meg. Kan jeg nok fra før av? Er de andre studentene der hyggelige? Det er det bare én ting jeg kan gjøre for å finne ut av, men noe er i hvert fall sikkert: Jeg er så utrolig takknemlig for å kunne være her!

     


  • Det var i ni-tida forrige tirsdag, og jeg kom for å treffe Ida på togstasjonen, som akkurat da var midt i en samtale med ei gammel dame som gjerne ville fortelle hvor bra kong Harald er. Vi hadde bestemt oss for å ta turen til Rothenburg ob der Tauber, en liten by som ligger ganske langt nord i Bayern: En tre og en halv timers togtur med to togbytter på bare noen minutter hver.

    Nordover lå landsbyene som små flekker mellom alt det grønne, hver minste by markert med et kirketårn som stakk opp mellom husene. Vi så landskapet gli forbi: fra helt slette åkrer til bølgende åser. Vi speidet etter traktorer, så slott og geiter. Til slutt endte vi opp på et lite tog med vinduer fra tak til gulv sammen med blant annet to eldre nederlandske menn med tursko og sjal i halsen som så virkelig så ut som om de skulle ut og oppleve verden. Toget tok oss med det siste kvarteret til Rothenburg, og så gikk vi i noen minutter fra stasjonen inn til gamlebyen.

    Mens Ida hadde sørget for å ha togruta vår klar, hadde jeg gjort research på hva vi kunne se nærmere på når vi kom frem. Først på lista mi sto bymuren. Hele byen er omgitt av en mur som det går an å gå inni, med steiner og trapper som det er tydelig at har blitt gått på i mange hundre år. Da vi følte vi hadde kommet langt nok, gikk vi ned fra muren og havnet i ei handlegate med de rareste små butikkene det går an å tenke seg. Det var håndarbeidsbutikker, lekebutikker, julebutikker og aller morsomt – en slags religiøs butikk som blant annet solgte røkelse med hasjlukt. Aldri før har jeg konsentrert meg så hardt om porselensdyr for ikke å bryte ut i latter.

    Jeg tror også det må ha sett ganske komisk ut for de som gikk forbi da jeg og Ida bestemte oss for å prøve spesialiteten i Rothenburg: schneeballen. Du finner dem i alle bakeriene: runde bakverk strødd med melis, så de ser ut som snøballer. Eller med kanel, med karamell eller dyppet i mørk sjokolade, hvis man heller vil ha det. Vi kjøpte liksågodt en liten i hver smak som vi tenkte vi kunne dele, men det viste seg å være enklere sagt enn gjort. Så der satt vi på en mur, med hver vår kaffekopp og hendene fulle av sjokolade og melis og spiste noe som lignet mest på fattigmannsboller og som, for å være helt ærlig, ikke var spesielt godt.

    Inne i kjernen av Rothenburg ligger det et rådhus med et tårn det går an å klatre opp i: først opp en lys og stor trapp, deretter gjennom et stort rom som ligner mest på et mørkeloft og til slutt opp ei smal, smal trapp som så ut som den hadde vært der for alltid. Oppe på toppen var det ingen tvil om hvor Rothenburg har fått navnet sitt fra – det var mursteinsrøde tak i alle retninger. Vi ble riktignok ikke der oppe så lenge, for å være høyt, høyt oppe over bakken på et sted der det nesten ikke er plass til å bevege seg, er ikke triveligste her i verden. Likevel var det virkelig verdt det å kunne speide utover byen og se hvordan den henger i landskapet over elva som renner nedenfor.­

    Translation: Rothenburg ob der Tauber, in the northern part of Bayern, is one of the prettiest cities I have ever seen. It took us three hours and a half to travel there by train from Munich, but once there we roamed the city: We walked through the city walls, visited small shops with everything from Christmas decorations to weed incense (O.o?), tried the local speciality Schneeballen (which looked a lot better than they tasted!) and climbed the town tall tower with a look upon the brick red roof tops which most certainly must have given Rothenburg its name.


  • Like ved der jeg bor, ligger det et museumsområde med tre pinakoteker (med et ord som er litt mindre gresk: malerisamlinger) og på søndager koster det bare én euro i inngang. Så jeg og Ida tok oss en tur til det moderne pinakoteket forrige søndag.

    Det ligger inne i en kjempebygning som ser så moderne ut som navnet tilsier.

    Den første delen vi besøkte var design-delen med alle mulig slags ting. «Kan jeg sette meg her?» spurte Ida, også gjorde ho det.

    Disse bilene likte jeg kanskje aller best med denne delen. Vi diskuterte hvilken bil vi ville kjøre på søndagstur med (den hvite nede).

    Ida fant enda en stol, men denne var ikke like god å sitte i.

    Så var vi en snartur innom den grafiske delen, som vi egentlig ikke skjønte så mye av.

    Ida studerer arkitektur, så da passet det jo fint med en egen arkitektur-utstilling.

    Den siste delen var kunst-delen. Vi fant et maleri av Munch!

    Og masse Picasso.

    En favoritt. Jeg mente dette kunne være en moderne versjon av Theodor Kittelsen; Ida mente han ville snudd seg i grava.

    (Det er forresten så fint å ha med seg noen som har mer peiling på kunst enn meg på museum!)

    Her nærmet vi oss den mest moderne delen (samtidskunst), som vi bare måpte av. Typ dansende personer på veggene og skrikende, eggeformet ansikt. Ikke all kunst som gir helt mening altså, i hvert fall ikke for meg.

    «Let us meet together and discuss interesting topics». Livsvisdom med strekmenn.

    Inne i Pinakothek der Moderne ligger det en veldig koselig og lys kafé med trær innendørs og helt greie priser. Der drakk vi en kopp kaffe og spiste litt når vi var sånn passe slitne.

    Også gikk vi rundt i museumsbutikken, der de hadde så utrolig mange fine notatbøker – men alle var selvsagt med ruter. (Er det virkelig noen som bruker notatbøker med ruter, annet enn matematikere?)

    Til slutt tok Ida meg med opp på takkaféen på universitetet hennes (hun går på det tekniske), der det var stappfullt av folk som nøt sommervarmen. Vi kastet bare et blikk mot Alpene (dere kan se dem såvidt det er!) før vi dro ned igjen. Søndag i München er fint!