Ut på tur - Kristine Graneng

Rondane – hviledag ved Rondvassbu

Noen ganger er det ikke toppturene som teller. Noen ganger er å sitte lenge etter frokost, bare prate og se et sokkepar vokse fram på strikkepinnene på den andre siden av bordet. Gå en kort tur uten noe på ryggen, bare med lette sko og vannflaska dinglende i handa. Hoppe fra stein til stein bort til fossen lengst inne i juvet. Dingle med føttene ute på brygga med ei bok i fanget. Spille Bezzerwizzer og spise vafler med jordbærsyltetøy. Og da kvelden kom og toppturfolket stimla sammen inne på hytta – tre bordsettinger til middag – kledde vi på oss de varmeste klærne i sekken og tok vi med oss ei gammel quizbok ut i reinlaven der vi kunne se sola gå ned bak fjellene.

Se også:

Rondane – fra Straumbu til Bjørnhollia
Rondane – fra Bjørnhollia til Rondvassbu

august 28, 2018

Ut på tur
Rondane – fra Bjørnhollia til Rondvassbu

Den første morgenen jeg våkna i Rondane skulle jeg ønske jeg kunne si at jeg våkna opplagt og energisk, men sannheten er at jeg knapt sov den natta. Jeg lå bare og hørte folk puste tungt på sovesalen, vred meg i lakenposen. Så til slutt sto jeg opp, tok med meg ei bok og lista meg ut. Det var bare jeg som var oppe. Vel – jeg, de første solstrålene og ei lita mus som satt og titta på meg fra steinmuren mens jeg satt i ei hengekøye ute på tunet og leste.

Tordenbygene braka oppe i fjellet mens vi spiste frokost, nede i dalen lå skyene som et teppe, men da vi kom oss i vei slo godværet følge hele veien gjennom Illmanndalen. Den andre etappen vår gikk fra Bjørnhollia til Rondvassbu, omtrent tolv kilometer bortgjennom dalen. Jeg tok meg selv i å nynne på Bridge of Khazad-Dûm innimellom, der vi gikk på rekke opp og ned langs den steinete dalsida. Vi brukte vel rundt fem timer på turen med gode pauser.

Det er litt av et syn når Rondvassbu dukker opp nede i dalen – dypt nede mellom fjellene, rett ved det irrgrønne vannet. Vi tok sjansen på et bad da vi kom fram, men var veldig takknemlige for at det gikk an å ta seg en varm dusj etterpå. Det er litt av en luksus å kunne bo slik oppe i fjellet – med tilgang på vann og tre retters middag hver kveld. Etter middag fant vi oss en lun krok nede ved vannet helt til godværet som hadde fulgt oss hele dagen takka for seg, tordenbygene satte inn og vi løp tilbake til husene mens haglkulene dundra ned store som sukkerbiter.

Den natta sov jeg godt.

Se også:
Den første etappen: Fra Straumbu til Bjørnhollia

august 10, 2018

Ut på tur
Rondane – fra Straumbu til Bjørnhollia

Den første dagen vår i Rondane parkerte vi bilen på Straumbu og gikk opp til Bjørnhollia. Det var bratte strekk gjennom skogen, før vi kom inn i fjellet, inn til steinete stier og endeløs reinlav. Bjørnhollia er ei DNT-hytte som ligger ved inngangen til nasjonalparken. Siste stopp før fjellheimen. Den ligger så fint til i dalsida også, like ved ei elv og to små innsjøer, et steinkast unna ei gammel sæter. Så herlig sjarmerende, med små, koselige bygninger, ringet inn av en steinmur og med dikt av Hans Bjørli på do:

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se – skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker
Og blankt som ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i en pust av vind,
– det er som om noe haster…

Å flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svimlende kort, den stund
vi mennesker er sammen

Vi brukte omtrent to timer opp, nok til å bli så svette og varme at et bad i iskaldt fjellvann før middag oppe på hytta var en god idé. Og etterpå satt vi ute i den varme kvelden, vifta bort mygg og lente oss alle over kartet for å se nærmere på ruta for dagen etter.

LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre

juli 28, 2018

Ut på tur
Dølafossen

Her vi bor er det sju kilometer til nærmeste butikk, og jeg sitter på bussen en time for å komme meg på jobb om morgenene og enda litt lenger for å komme tilbake. Likevel har det gått ganske greit uten egen bil. Det er en luksus at bussene overhodet går i ukedagene – det veit de fleste som har vokst opp utenfor en by – og da tenker jeg at jeg helst vil ta den når jeg kan. Men noen ganger er det absolutt nødvendig å kunne kjøre når man bor ute på bygda, sånn som en søndag når du gjerne kunne tenke deg å treffe en venn i byen og bussen overhodet ikke går eller når dalen på den andre sida av fjorden ligger i ei strime av sol og lokker så fint.

Så denne uka kjøpte jeg min aller første bil: en som er akkurat passe stor til å dra ut på eventyr med. Onsdag ettermiddag pakka jeg ivrig middag i ryggsekken og vi la ut på den første ordentlige turen med bilen – til Hommelvika for å gå opp langs Homla.

Skogen var så stille og fredelig. Den første etappen gikk opp og ned, først gjennom frodig løvskog og så gjennom gammel, skjeggete barskog. Stien kommer ned igjen til Homla ved Buhølen. Der tok vi en pause for å spise maten fra sekken og se på småfisken som hoppa i elva. Det er et lite under at de klarer seg i tørken. Det er ikke så mye vann noe sted nå – det hadde nesten gått an å hoppe fra stein til stein hele veien oppover uten å bli våt på beina.

Men det var likevel frodig langs elva. Blå blomster i forskjellige varianter tittet opp mellom bregnene. Denne, for eksempel, som jeg ikke har klart å finne ut hva heter. Noen som veit?

Etter en time eller to kom vi frem til Dølafossen. Det var et magisk sted. Jeg kunne sikkert ha sittet der i flere timer, bare hørt på vannet som brusa og fulgt med på hvordan det hang som slør i vinden nedover bergveggen. Sett på de mange øyenstikkerne som hang i lufta som små helikoptere, summingen deres så vidt hørbar over bruset fra fossen. Berget selv lå lag på lag i spennende mønstre, og innimellom klamret det seg fast en og annen blåklokke.

Det er visst enda en større foss som ligger lengre opp i elva, Storfossen. Men det går jo an å få overdose av flotte fosser, så den sparte vi til en annen tur.

LagreLagre

juli 14, 2018

Ut på tur
Liverpool, dag 3: statuer, skoleuniformer og en spasertur ned Penny Lane

Den tredje dagen min i Liverpool våkna jeg nesten stemmeløs etter konserten, men til blå himmel og gater som var i ferd med å våkne. Jeg gikk ut på jakt etter frokost igjen, fant et hyggelig sted med gode pannekaker og ordentlig cappuccino der jeg skreiv hilsninger på postkortene jeg hadde kjøpt dagen før og funderte på hva jeg skulle gjøre resten av dagen.

Jeg fikk tips om å dra innom Central Library, så etter frokost la jeg det inn i kart-appen min og begynte å gå. Det er rart hvordan byer kan være så mye forskjellig. Det jeg hadde sett av Liverpool til da var mest små mursteinshus med rosehager og handlegater. Plutselig sto jeg midt i et vell av statuer og romerske bygg. Jeg gikk innom Walker Art Gallery, så på flere statuer og malerier sammen med unger i blårutete skoleuniformer, før jeg gikk videre til biblioteket.

De siste timene mine brukte jeg i Sefton Park. Tilbake der jeg startet. Jeg liker å dra tilbake, har alltid vært sånn, samme om det handler om steder, bøker eller mennesker. Det føles så trygt å ha noen holdepunkter. Det finnes jo alltid noe nytt i det kjente óg. Som for eksempel denne hunden, eller ekornene og duene mellom trærne, eller hun jeg møtte langs vannkanten som sto og fotograferte øyenstikkere og forklarte meg forskjellen på damselflies og dragonflies.

Palmehuset var også åpent denne dagen.

Men aller mest ville jeg tilbake til dette stedet. Fairy Glen. I følge historien Tommy fortalte meg da han først viste meg det dagen jeg kom, møttes et par her oppe på brua under andre verdenskrig i all hemmelighet. Han skulle ut i krigen, men de avtalte å møtes der igjen på et bestemt klokkeslett sent en kveld. Da kvelden kom, traff de hverandre igjen og sto der oppe og holdt om hverandre lenge. Like etter fikk hun vite at han aldri egentlig hadde kommet tilbake fra krigen.

Gåsehud.

Men en slik urban legende er vel det eneste man kan få gåsehud av på et sted som dette.

Og så var det siste jeg gjorde i Liverpool å rusle bortover Penny Lane.

juli 3, 2018

Ut på tur