Ut på tur - Kristine Graneng

Hjellefossen, Tindevegen og Lesjafjellet

Det fine med å kjenne folk som kommer fra alle mulige kriker og kroker i landet, er at det bare er å sende ei melding for å høre hvor man bør innom når man er rundt på Norgesturné. Petter sender snap når vi kjører fra Luster om morgenen og får svar i retur. Vi må kjøre inn mot Vetti, se fossene. Så fra Lærdal kjører vi gjennom Årdalstangen, opp til Øvre Årdal og videre innover dalen til vi kommer til Hjelle.

Jeg går frem til Hjellefossen. Fosser er voldsomme. Så majestetiske og kraftfulle, med et en kappe omkring av florlette vanndråper. Bruset fra fossen lukker alle andre lyder ute, vinden fra den slår mot meg og gjør beina kalde. Videre innover dalen er det flere fosser – Avdalsfossen og den største, Vettisfossen, som klinger som noe fra et eventyr. Men denne gangen må vi videre.

Når vi er i Øvre Årdal, tikker det inn ei ny melding om at vi bør innom Tya bakeri. Vi er allerede på leit etter noe å spise, så vi er ikke seine å be. Bakeri er noe av det beste å besøke når man er ute på tur. Vi spiser omelett inne der det er kjølig – det er liksom ikke noe som er bedre når man kjører rundt i en gammel Golf uten air condition og sola steker – og kjøper med store, myke pizzaboller som vegamat.

Videre slynger Tindevegen seg opp Sognefjellet. Slik en smal og svingete vei, men nesten uten trafikk. Øvre Årdal forsvinner gradvis bak trær og master, men snart dukker tindene opp i motsatt retning. Austanbottstindane, Skagadølstindane, og til slutt Fanaråken.

Vi plukker så mange fjell vi bare kan på hjemturen. Først Sognefjellet, deretter Lesjafjellet og til slutt Dovrefjell. Hvorfor kjøre nederst i trange daler når man kan opp? Og vi stopper som om vi har all verdens tid – i hvert fall har vi én dag. For å se på avsidesliggende fjellgårder, kyr som beiter oppe i høgda, sauer som rusler langs vegen.

Og når det har blitt kveld kjører vi tilbake inn i Trøndelag, tilbake inn i regnet.

juli 28, 2017

Ut på tur
En formiddag i Lærdal

Vi våkner den siste dagen i Luster til nesten skyfri himmel. Spiser frokost med besta mens den gamle klokka tikker på veggen over oss, pakker sammen sakene våre og legger dem i bilen, går en siste runde for å se at alt er med. Også er det ha det-klemmer før vi ruller ned bakkene, forbi ungdomshuset og ut på veien bort fra Luster.

Noe av det fineste med å være på tur er å ta frem norgeskartet og føre fingeren over veiene, peke ut stedene vi har vært og stedene vi skal reise til. Vi har pekt oss ut Lærdal som første stopp på vei hjem, enda et sted jeg ikke kan huske å ha vært, og vi kjører gjennom Sogndal, inn i ferga fra Mannheller og over til Fodnes.

Det er fremdeles formiddag og stille på Lærdalsøyri. Folk går inn og ut av dagligvarebutikkene, men i de gamle gatene er det ikke mange å se bortsett fra en og annen kafégjest. Vi går opp til Øyragata og inn til Smak av Sogn, der det er bakst, søtsaker og frukt i alle former. Eplemost, plommesyltetøy og jordbærgelé.

«Velkommen!» sier veslejenta som henger over disken straks vi har satt foten innenfor døra og begynner å dandere små bokser utover benken. «Vil dere ha et drops?»

Så rusler vi bort til elva, finner oss en benk og drikker hver vår juice fra Balholm. Eple- og pærejuicen er rund og mild, kirsebærjuicen sånn herlig spiss.

Noen steder ser Lærdalsøyri ut som noe fra en gammel westernfilm, andre steder som et sted skapt for hagefester og spaserturer rundt rosebuskene.

Så fortsetter vi videre innover mot brattere, hardere fjell og trangere fjord.

juli 27, 2017

Ut på tur
Veien på den andre siden av fjorden

Det er vanskelig å vite hvor man skal ta veien når man bare har noen få dager til rådighet og det er så mange fantastiske steder å besøke, så mange små underverker å vise frem. Søndagskvelden, da vi var tilbake fra Fjærland, lå jeg i senga hos besta og snakka med mamma på telefonen. – Hvor kan vi dra? spurte jeg. Og mamma ramsa opp en rekke forslag som passer for min slitne kropp, og for besta, som er supersprek for alderen, men har en tendens til å få litt «illt i knitti» om turen blir for lang, og for Petter, som i grunn synes alle nye steder er spennende.

Vi endte opp med å kjøre over til den andre sida av fjorden, der den svingete veien knapt har plass til én bil og det er bekmørkt i tunnelene. Første stopp var Feigefossen.

Fossen buldrer så mye at det nesten ikke er råd å høre hverandre på stien som går oppover langs strykene. Så mye vann som farer forbi på så kort tid. Vi fulgte stien et lite stykke opp før vi snudde, hoppet til side for nederlendere og tyskere på veien ned og nikket pent, sånn som man gjør når man går på stier.

– Jeg sa bare at jeg skulle ha seks, to til hver, uten å se på dem først, sa Petter etter å ha vært utsendt til bakeriet og kom tilbake med den største papirposen med kanelsnurrer jeg har sett. Lustrabui må man alltid stikke innom når man er i Luster. Så fint å kjøpe med seg noe nybakt å spise sammen med kaffe på termos når man er ute på tur. Kanelsnurrer smaker enda bedre med utsikt over fjorden.

Vi kjørte videre langs fjorden. Noen steder er den isblå, andre steder er den irrgrønn. Lengst inne der veien slutter ligger Urnes stavkirke, en av de aller eldste stavkirkene. I døra til suvenirbutikken sto ei på min egen alder: – Hi! Do you want to buy a ticket for the church? sa ho da jeg kom gående. Jeg har vel en slags internasjonal aura, det er kanskje noe som kommer når man har en mastergrad i europastudier, så jeg svarte bare: – No, I was just looking for the toilet.

Inne i kirka hadde jeg vært før, en gang da vi hadde en guide som fortalte at før i tiden, da vokste trærne mye høyere og bredere, slik at de var enda bedre egnet til å lage stavkirker av. Hvem veit, kanskje det er sant. Uansett var det nok å beundre stavkirka fra utsiden denne gangen. Jeg løp opp på haugen bak og like kjapt tilbake, med kameraet under genseren, da det kom ei skikkelig regnskur og vi hadde ei ferge å rekke.

Ferga fra Urnes og over til den andre sida av fjorden er ei slik ferge man må rygge baklengs inn på for å komme ut igjen, men som har akkurat nok plass til at man kan stå ute og følge med på utsikten. Fjell som dukker frem bak andre fjell, fjorden som fortsetter innover, gårder som klamrer seg fast til fjellsiden.

Også var vi over på den andre siden, i Solvorn, som er et lite eventyr i seg selv, men som vi akkurat da lot stå igjen til en annen dag i en annen ferietur.

juli 18, 2017

Ut på tur
Fjærland

Det er søndag i Sogn. Besta plukker med seg hvite blomster fra treet ved muren, vi tar på oss regnjakkene, også kjører vi til Fjærland der besta vokste opp.

Først en stopp på kirkegården, så går vi over til Mundal Hotell.

– Kan vi se oss rundt? spør jeg. Resepsjonisten, antagelig ikke så veldig lokal, svarer på engelsk: – Ja, men bare her i resepsjonen. Resten er forbeholdt gjestene.
– Besta gifta seg her, smiler jeg mens jeg ser meg rundt. Gamle bilder av breen og folk som har bodd her før. Litt slitt tapet.
– Da så! sier ho og peker oss inn til det aller helligste.

– Var det her dere spiste middag? spør jeg besta.
– Nei, det er vel her inne spisestua er, svarer ho og smygkikker inn gjennom sprekken mellom to skyvedører.

Det føles som om vi er med i Poirot, bare på leit etter gamle minner, ikke mordere.

I Fjærland ligger bokbyen – mange bygg med gamle bøker. Ei lita bu med tegneserier: Donald fra 60-tallet og 90-tallsserier jeg aldri har hørt om. Arnold-bua, som besta forteller at var sønnen til postmannen. Og hyller på hyller med historie og klassikere i den gamle skolen.

Vi drar frem til Bøyabreen. Spiser heimelagde hjortekjøttkaker til middag på brevasshytta, besta tøyser med eieren. Jeg og Petter går det lille stykket frem til vannet. Det er så grønt. Is i flytende form. Og mens vi står der, buldrer det i steiner som ruller ned fjellsida på den andre sida av vannet.

Fjellstølen ligger ett lite stykke vekk fra breen. Her var besta hver sommer før ho flytta hjemmefra. Noen ganger måtte hun hente kyrne helt oppe ved brekanten. Men om fjellstølen har jeg skrevet en snutt for noen år siden.

På hotellet har de et stativ med postkort. – Dette bildet var det noe kjent med, sier jeg til besta og fisker ut eit kort. Oldemor som strikker framme ved stølen. Resepsjonisten forteller at de har slutta å selge kort på hotellet, så jeg får med meg et par.

Jeg veit ikke når bildet er tatt, men det er ikke vanskelig å se at det har gått noen år sida da. Det er bare å ta en titt på landskapet: trærne og krattet som har vokst til, breen som har krøpet tilbake.

Så sa vi takk for i dag til Fjærland

og kjørte tilbake langs ei anna fjordarm

og hjem til stua til besta.

juli 12, 2017

Ut på tur
Byer i Bayern

I 2016 forelska jeg meg i Bayern. Da jeg flytta til München på utveksling for et halvår, var det med drømmen om helgeturer til Alpene, utflukter til gamle festninger og slott. I Bayern er det ikke vanskelig å få realisert den drømmen. Enda er det byer jeg gjerne kunne tenkt meg å besøke – særlig Nürnberg og Bamberg, men her kommer en oversikt over de jeg rakk å innom.

Ikke bare er Bayern et flott område, men det er også veldig godt tilrettelagt for å reise med tog. Med Bayernticket kan du betale 25 € for én billett pluss et tillegg på 6 € for hver ekstra passasjer. Mer informasjon om Bayern-billetten finnes her. Så radig når togene i tillegg går ofte og fort og er passe komfortable!

München

München ligger midt i Bayern og er perfekt som utgangspunkt for reiser rundt om i delstaten. Vel verdt en tur i seg selv òg – jeg bodde der ett halvt år og rakk enda ikke å oppleve alt jeg ville. I sentrum yrer det av turister, særlig rundt Marienplatz, men byen ellers føles nokså romslig og koselig med store parker og små, hyggelige kafeer. Hadde jeg hatt én dag i München, ville jeg prioritert å rusle gjennom Englischer Garten, se på surferne på Eisbach, gå til pinakotekene og NS-museet og drikke cappuccino på Josefina.

→ En guide til München

Augsburg

Augsburg, under en time fra München, er en av de mest spennende byene jeg besøkte. Som i de fleste bayerske byer er det et mylder av kirker der, små og store. Den aller mest fascinerende kirka var nok Hoher Dom zu Augsburg, som så ut som et lappeteppe fra all slags svunne tider. Fuggeriet, verdens eldste sosialboligkompleks som enda er i bruk, er også verdt et besøk.

→ Augsburg: Del I

→ Augsburg: Del II

Passau

Passau ligger et steinkast fra grensa til både Østerrike og Tsjekkia, et par timer fra München. Passau er trange gater og gamle pastellbygg rundt hvert hjørne. Det er ikke en stor by, men perfekt stor for en dagstur – da rekker du å få med deg både St. Stephan-domen, stedet der elvene Inn, Donau og Ilz møtes i et mylder av grønntoner og å spise på restauranten på festningen oppe i dalsida med utsikt over hele byen.

→ Passau – byen ved de tre elver

Rothenburg ob der Tauber

Min absolutte favoritt i Bayern! Rothenburg ob der Tauber, den røde byen. Ser man den fra oven, noe man absolutt bør gjøre, er det ingen tvil om hvor den har fått navnet fra: Innenfor de gamle bymurene er alle takene røde. Det er vel verdt en tur for å spasere inni murene, klatre opp i rådhustårnet og titte innom de små butikkene (bamsebutikken og juledekorasjonsbutikkene aller helst!). Schneeballen, den lokale spesialiteten hos bakeriene, anbefales derimot ikke. Togturen hit er den lengste fra München – tre-fire timer med en del omstigninger – men Rothenburg kan man ikke gå glipp av.

→ Rothenburg ob der Tauber, del I

→ Rothenburg ob der Tauber, del 2

Regensburg

Jeg dro til Regensburg alene en dag jeg var lei av regndager i München. Togturen dit tok i underkant av to timer. Regensburg ligger nord for München. Det fineste ved byen var å sitte ved den schönen, blauen Donau, som var mer brun enn blå, dingle med føttene og spytte morellsteiner i elva og å smugtitte på slottet gjennom gjerdet rundt parken. Kanskje ikke den mest spennende byen hvis man allerede har sett et lite utvalg bayerske byer, men koselig var det!

→ Regensburg

Garmisch-Partenkirchen

Garmisch-Partenkirchen er jo ikke en by – det er i grunn to landsbyer som har smelta sammen – men siden man også kan reise dit med Bayernticket, må den være med. Skulle jeg valgt meg bare ett sted å reise i Bayern, ville jeg dratt hit, til høye fjell og grønne elver og innsjøer. Toget tar bare en og en halv time i sydlig retning fra München, og det er så verdt det når det flate åkerlandskapet brått blir bytta ut med alper. Anbefaler å gå til OL-anlegget og videre opp til Partnachklamm eller å dra innover mot Zugspitze og Eibsee. Det er så OVERVELDENDE vakkert.

→ Garmisch-Partenkirchen og Partnachklamm

→ Garmisch-Partenkirchen & Eibsee

Lindau

Lindau er en skikkelig sommerby, en slik alle folka i tyskbøkene på ungdomsskolen dro på ferie til. Den ligger ved Bodensjøen, og også delvis i den, for halve byen er på ei øy. Så vakre bygg, skikkelig bra utvalg av gelato og aller finest – sjøen.

→ Lindau og Bodensjøen

Salzburg

Siste by ut er å tøye Bayern-grensa langt – Salzburg ligger ikke engang i Tyskland, men er likevel del av rutenettet for Bayernbilletten. Kjekt! Fødebyen til Mozart er en av mine favorittbyer. Den har liksom alt – trange gater, fancy bake- og konditorvarer (Sachertorte og Mozartkuler), en svær festning som våker over byen og utsikt mot fjell. Dessuten var det her Sound of Music ble spilt inn, favorittfilmen min da jeg var lita. Slik en herlig by å drømme seg bort i! Samtidig er det en skikkelig turistby, så om det er mulig å dra en dag litt utenfor sesongen og ikke i ei helg, ville jeg gjort det.

→ Salzburg, del I

→ Salzburg, del II

→ Hohensalzburg og Sachertorte

juli 9, 2017

Tyskland, Ut på tur