Ut på tur - Kristine Graneng

Trønderjenter i München, del I

På fredag sto jeg på flyplassen utenfor München og speida etter Sanna, og da hun endelig kom var det så fint å se henne igjen – plutselig var vi tre trønderjenter i München. Ida traff vi så snart vi kom til byen, også dro vi til den fineste biergarten jeg har funnet hittil, i Luitpoldparken, satt i sola, drakk øl og spiste thaisalat som Ida hadde med. Etterpå gikk vi en tur opp på haugen i parken, med utsikt over kolonihager og folk som lå strødd utover gressplenene, Alpene og kirkespir. Så bega vi oss i retning den beste iskaféen i München, men måtte stoppe så mange ganger på veien, for byen var bada i kveldslys, surferne var som alltid i gang på bølgen i Englischer Garten og over Isar var en mann i ferd med å gå på line.

Så spiste vi is, tre kuler hver, for det må jo være lov en sommerkveld, og i dét det begynte å skumre ble åpningskampen i EM skrudd på tv-en inne på kafeen. Da føltes det med ett som sommerferie likevel, selv for ei som skal være student hele sommeren.

Translation:
Friday – picknick in the Luitpold Biergarten, Munich in the evening sun, ice cream and the opening match of the Euro. Suddenly it felt like summer holidays.

juni 14, 2016

Hverdagen, Tyskland
Regensburg

Lørdag litt over elleve gikk jeg ut fra sentralstasjonen og inn i et Regensburg som var perfekt solfylt etter mange nok regnværsdager i München.

Jeg gikk inn i byen uten noen andre planer enn å gå rundt i gatene og finne ut hva som gjemte seg der.

Det første jeg fant var domkirka, som var så veldig lys på utsiden og tilsvarende mørk inni. (Bildet ovenfor er tatt med ISO 6400!)

Også gikk jeg til plassen utenfor domen og kjøpte is: sjokolade og peppermynte, mm.

Neste stopp var Donau – som ikke var så veldig blå, men likevel veldig fin.

Jeg gikk over brua til den andre siden, tittet på navn på hengelåser, på hunder som logret forbi og på utsikten.

Også gikk jeg tilbake og inn i folketomme gater der skiltene hadde snirklete skrift.

Etter hvert fant jeg et slott! Av den typen man må smugtitte på over et gjerde eller betale over 10 € for å komme inn i, men det var fint likevel.

Men de mest idylliske stedene trenger uansett ikke koste noe.

Da jeg ble ordentlig sulten, kjøpte jeg moreller og vann på en butikk og en doughnut uten hull som jeg ikke veit hva heter på et bakeri og gikk tilbake til elva. Så fint å sitte og dingle med føttene over vannet og å ha spyttekonkurranse med morellsteiner for seg selv en lørdags ettermiddag.

Tidligere på dagen møtte jeg noen gutter som spurte om jeg kunne ta bilde av dem. Da lo jeg det bare vekk og gikk videre – men så møtte jeg dem igjen senere og tenkte la gå da. Her er altså fire gutter jeg ikke aner hvem er og høyst sannsynlig aldri kommer til å møte igjen, men samtidig en liten påminnelse om at folk ikke trenger være så skumle, selv når man er alene i en fremmed by.

Så satte jeg meg på toget, stengte ute fulle tyskere og den metalliske stemmen over høytalerne med en podcast og kom tilbake til München mens det enda var nok igjen av lørdagen til ettermiddagskaffe og kake.

Se også Regensburg på film

Translation:
My day in Regensburg.

juni 8, 2016

Tyskland
Die neue Pinakothek

I går var det plutselig søndag igjen, og jeg hadde ingen planer bortsett fra én ting. Jeg skulle besøke det siste pinakoteket på lista mi: Pinakoteket for ny kunst.

I den tidligste delen, fra like før overgangen til 1800-tallet, hang det for det meste portretter, og alle hadde så lure ansiktsuttrykk.

Dette var favoritten fra denne delen: George Biggin’s ascent in Lunardi’s balloon av Julius Caesar Ibbetson.

Og så fant jeg et maleri jeg gjerne vil flytte inn i! Der Watzmann av Ludwig Richter. Watzmann er en del av alpene ikke så langt unna, så kanskje jeg bare skal gjøre det.

Det koseligste på hele rundgangen var da jeg traff på Neu helt tilfeldig, som også hadde museumssøndag. Tilfeldigheter er så fine når de slår til på best mulig vis.

Dette er det utroligste rommet i hele det nye pinakoteket, spør du meg. Landskapsbilder fra Hellas i fantastiske farger i et rom med magisk lys.

Det var også noen gamle malerier fra München, fra da residensen enda var forbeholdt kongelige og München var mer en landsby enn en by. Disse var av Domenico Quaglio.

Dette likte jeg skikkelig godt, kanskje mest fordi jeg lurer sånn på hva paraplyen gjør der. Det heter Den fattige poeten av Carl Spitzweg.

Så nærmet det seg slutten. Med Van Gogh.

Og Monet.

Vi avsluttet med en tur i museumsbutikken. Museumsbutikkene på pinakotekene er så fine, med de fineste bøkene, notatbøkene og postkortene. Jeg kjøpte

et postkort med et bilde av Francoise Gilot og Picasso tatt av Capa, et med maleri fra biergarten og et magnetisk bokmerke med motiv av Monet. (Pluss et annet postkort, men det er snart på vei i posten.)

Nå må jeg bare finne noe herlig sommerlig å lese som passer til det nye bokmerket mitt. Jeg tenker Austen eller McEwan eller noe annet britisk.

Og så var det kafébesøk med disse tre: Neu, Kwan og Bob.

Håper dere også hadde en fin søndag og at uka blir bra!

Translation:
My Sunday was spent at the Die neue Pinakothek, my favourite of the three.

juni 6, 2016

Hverdagen, Tyskland
Regensburg på film

Lørdag drar jeg på tur, tenkte jeg denne uka. Uansett om jeg får med meg noen eller ikke. Og da gjorde jeg det – satte meg på toget til Regensburg i går morges.

Det er rart å reise alene, synes jeg. Spesielt til en ukjent by. Det er så mye tryggere å dra sammen med noen, å ha noen holdepunkter når alt ellers er nytt. Og å ha noen å lage seg ei eiga lita boble sammen med når det blir altfor mange mennesker å forholde seg til. Alternativet – å lukke seg inn i ei boble helt for seg selv – det blir så veldig ensomt.

Det er mye fint med å reise alene også altså: å kunne gå akkurat dit man vil, å bruke lang tid uten at det er noen som venter, å kunne sette seg ned med ei bok eller være alene med sine egne tanker, folk som tar kontakt som kanskje ikke ville gjort det hvis det ikke bare var deg.

Så i går var jeg i Regensburg, følte meg litt ensom, men brukte lang tid på å sitte og dingle med føttene ved kanten av Donau, ta bilder – og også på å filme noen snutter. Her er min lille Regensburgfilm, med ustø kameraføring og småteit musikk, men jeg håper dere liker den likevel. Den mer utdypende fortellingen med tekst og bilder skal dere få en annen dag!

Translation:
Yesterday I went to Regensburg, all by myself, which was an interesting experience. Travelling alone can feel so very lonesome, but it’s also nice being able to go wherever you’d like to, to take your time and be alone with your own thoughts or simply a good book. I spent my time sitting by the Donau, photographing (without anyone having to wait for me) – and I even filmed a couple of scenes. Hope you’ll like the movie! The text and photo version of the trip comes later.

juni 5, 2016

Tyskland
Jazzbar Vogler

Forrige fredag tok jeg på meg rød leppestift og det blåprikkete skjørtet jeg har arva etter bestemor, og etter å ha dansa litt på rommet mitt ei stund, så gikk jeg ut. For å høre på jazz. Nærmere bestemt på Jazzbar Vogler med disse to:

Ida og Jørgen, som hadde tatt turen fra Frankrike. Jazz på en fredag med så fint selskap er noe av det beste som er. Ekstra stas når man kan diskutere særskriving og samskriving og Hemingway og Jon Fosse og sånt i musikkpausene.

Slik så det ut på Jazzbar Vogler. Skjeve lampeskjermer, flekkete tak og mørke lokaler har sin sjarm. Eieren var forresten veldig trivelig han også og lærte oss et nytt ord: lauschig. Som betyr koselig, slik som når man setter seg godt til rette i en sofakrok eller kryper inn under dyna. Et ganske bra ord for hvordan det var der altså.

Her var gjengen som spilte. Noen ganger spilte pianisten så fort at ikke engang øynene mine klarte å oppfatte bevegelsene, og de spilte noen av de aller fineste gamle klassikerne.

Og da klokka nærma seg midnatt og rødvinsglassene var tomme dro vi hvert til vårt. Jeg tok t-banen hjem og kom ut til lynglimt og en himmel som storma ned. Jeg sprang mellom bygningene, gjemte meg i portrom, hylte når lynet slo ned og tordnet bare sekundet etter skralla og har aldri før vært så redd i tordenvær som jeg var da.

Men jeg kom meg hjem, gjennomvåt og litt ekstra takknemlig for livet – og det var den fredagskvelden.

Translation:
Last Friday, I went to Jazzbar Vogler here in Munich with Ida and Jørgen. A place with character, one could say, but still very cosy!

juni 2, 2016

Tyskland

Trønderjenter i München, del I

Regensburg

Die neue Pinakothek

Regensburg på film

Jazzbar Vogler