Kristine Graneng

Det ble ettermiddag i Grasmere og jeg var ærlig talt så sliten i beina at jeg ikke visste om jeg orka mer. Men bak landsbyen lå Helm Crag og lokka. Det lille fjellet med alle steinene. Fra Grasmere kan man se The Lion and the Lamb, løven og lammet, stikke opp på toppen. Man kan så vidt skimte dem på bildet over. Helm Crag er bare 405 meter over havet og en av de minste toppene blant de som regnes som Wainwrights, en tur på bare noen timer. Og ettersom det enda var noen timer til vertshuset jeg skulle bo på åpna, så lot jeg det stå til.

Jeg gikk gjennom utkanten av Grasmere og bare venta på at Postman Pat skulle komme susende rundt svingen.

I stedet åpna det seg en dal framfor meg. Med ei buktende elv og et fossefall der i enden.

Stien opp til Helm Crag går forbi The Lancrigg, et hotell med det som så ut som en koselig kafé, og gjennom Wordsworth’s Woods.

Og så, etter en kort klatreetappe på steinheller, omgitt av revebjeller, begynte landskapet å bre seg ut under meg. Det dukka opp en og annen sau mellom bregnene. Regnet holdt seg unna. Det var ikke så mange folk på stien – de fleste hadde vel tatt en titt på de mørke skyene i full fart lavt over fjellene og funnet ut at det var likså greit å holde seg nede – men på vei opp møtte jeg på et par menn. Jeg spurte om det var langt igjen. – Bare et kvarters tid, men det blåser godt der oppe, sa de.

Og fy flate, det gjorde det! Dette ser så idyllisk ut, men her er bevis på at vinden tok så jeg nesten ikke turte gå bortover langs kanten. Jeg ble ganske stressa da minnekortet mitt gikk fullt der på toppen og jeg måtte bytte innimellom kastene. (Jeg tror riktignok at det føltes mer dramatisk enn det var – jeg er ikke noe menneske for store høyder.)

Dette er The Lion and the Lamb. Jeg skulle til å snu her, men da kom det forbi ei gammel dame som jeg spurte om det var verdt å gå et stykke videre. Og det var det.

For på den andre siden av fjellet ligger The Howitzer. Eller The Old Lady Playing the Organ, som den visstnok også kan kalles om man ser den fra riktig vinkel.

Det er tøffe sauer som kan ligge på toppen her og ta livet med ro mens det stormer rundt. Jeg lurer på om dette ikke er en Herdwick, sauen som er særegen for Lake District og som Beatrix Potter er kjent for å ha tatt vare på. Og de er noen tøffinger. Bare hør på dette som jeg fant på Wikipedia: «Herdwicks have been known to survive under a blanket of snow for three days while eating their own wool.»

Bak der kan man skimte Windermere.

Og enda lenger bak man se skinnet fra enda en innsjø. Det er totalt seksten av dem i området de har gitt navn til, men Windermere er den største.

På vei ned, endelig i le for vinden, henta jeg fram det stykket gingerbread jeg hadde kjøpt nede i Grasmere. Det var annerledes enn jeg hadde tenkt. Mer karamellaktig, men ikke mykt. Jeg satt ei lita stund og nøt utsikten og livet, før jeg stavra meg ned på slitne bein og fant veien til vertshuset mitt, der det nesten var tomt en mandag i juni. Bare meg, et par fra Durham, huskatten og folka på kjøkkenet som serverte ei gryte som føltes som det beste jeg hadde smakt i hele mitt liv akkurat da.

Se de andre innleggene fra Lake District:
Fra Windermere til Rydal
På besøk hos Wordsworth
Fra Rydal til Grasmere

Da jeg var ferdig med å utforske Rydal, hadde jeg to alternative ruter videre. Det går to veier til Grasmere. Den ene langs Rydal Water og Grasmere, de to innsjøene som ligger på rekke innover dalen. Den andre oppe i åssiden. Siden jeg allerede var ved starten av sistnevnte – den ligger rett bak Rydal Mount – ble det så jeg valgte den. Jeg ble belønna med utsikt ned mot vannet helt fra starten av.

Stien kalles Coffin Trail fordi kister ble frakta denne veien for å begraves i Grasmere.

Stien var tørr og fin å gå på, til tross for at det hadde regna nesten hele natta, og om det regna mens jeg gikk, merka jeg ikke noe særlig til det fordi det tette løvverket var som et tak over meg. Dette er min aller beste type sti også – trevlete røtter, hardtråkka jord. Det er noe så eventyraktig over det.

Halvveis på ruta (den er kanskje en time lang), dro jeg fram sitteunderlaget som hadde ligget i sekken siden jeg la det der en gang i januar og tok jeg en sjokoladepause. Her ser dere sekken min også. Jeg kjøpte den før turen i Rondane i fjor sommer, og den har vært en så god følgesvenn på fotturene mine her.

Jeg kom ned til Grasmere ved Dove Cottage, huset Wordsworth og familien bodde i før de flytta til Rydal Mount. Der ligger det et museum og en veldig fin museumsbutikk. Museet tror jeg ikke var åpent – Dove Cottage var i hvert fall under oppussing – men jeg fant ei lita bok med et utvalg av diktene til Wortsworth som jeg kjøpte med meg. Også gikk jeg inn til sentrum.

Der ligger tehus i fleng rundt kirka og rundt elva. En bitteliten butikk selger gingerbread, som Grasmere er så kjent for. Som dere ser var jeg ikke den eneste som hadde planer om å prøve. Jeg handla et stykke som jeg la i sekken, også gikk jeg videre til Baldry’s Teahouse, spiste suppe og skrev noen tanker i notatboka mi.

Neste stopp var Emma’s Deli for kaffe og is. Det er så gøy å prøve forskjellige ulike steder, synes jeg. Og her var jeg ekstra heldig, for så fort jeg hadde fått kaffen på bordet blåste det opp og regnet slo ned over Grasmere. Her satt jeg ei stund, studerte kartet for å se hvor jeg hadde gått og lure på hvor jeg skulle gå videre.

Jeg liker Grasmere. Over ser dere en av grunnene – Sam Read. Det er en liten, men velfylt bokhandel. Jeg gikk tilbake dagen etterpå og spurte om de hadde noen bøker fra området og fikk en hel mengde gode tips. Jeg endte opp med to bøker – en roman av Sarah Hall og en roman basert på Dorothy Wordsworth.

I Grasmere ligger også Allan Bank, et sted eid av National Trust, der man visstnok kan se røde ekorn om man er heldige. Dere kan så vidt skimte bygningene bak lammet nedenfor. Men jeg gikk forbi og videre, og hvor jeg gikk skal jeg fortelle senere.

Den andre dagen min i Lake District skulle jeg ikke like langt som dagen før. Jeg våkna opp i Rydal og bestemte meg for å utforske det lille stedet før tok jeg tok fatt på neste etappe. Øverst på lista over severdigheter sto Rydal Mount and Gardens, huset Wordsworth bodde i den siste delen av livet sitt og hagen rundt.

Mens jeg venta på at Rydal Mount skulle åpne, gikk jeg forbi Rydal Hall, et staselig anlegg med røtter helt tilbake til 1400-tallet. Ved fossefallet i hagen står the Grot. Jeg fikk spørsmål på instagram om det var et gammelt kvernhus, men neida – det er et lite hus som ble bygget som et utsiktspunkt, et vindu mot fossen, for over tre hundre år siden. Rike engelskmenn…

Nedenfor herskapsboligen (som var under oppussing, derfor ingen bilder) ligger den formelle hagen med forseggjorte steinornamenter og -benker og en sprudlende fontene.

Og derifra kan man se ned på gamle eiketrær og sauer på beite.

Etter en liten rusletur hadde Rydal Mount åpnet. Her bodde altså William Wordsworth, poeten som skrev så mye fint fra Lake District, fra han var 43 år til han som 80-åring døde etter en forkjølelse han hadde fått da han var ute på tur. Huset er forsøkt bevart omtrent som det var på den tiden, på første halvdel av 1800-tallet.

Sånn luksus å være tidlig ute! Jeg hadde hele huset for meg selv, kunne gå og suge inn stemningen i hvert rom. Dette var stua, med bibliotek på den ene siden av rommet, lenestoler og peis i midten,

og denne utsikten ut mot hagen i den andre. Drømmevindu!

I de øverste etasjene var utsikten vel så fin, med åsene bak rhododendronbuskene. Når jeg forestiller meg det perfekte stedet å sitte og skrive, så kommer det ganske nærme dette. Penn og papir og vinden som rusker i trærne.

Så, etter et regnskyll, gikk jeg ut i hagen. Når man kommer opp til huset, ser hagen slett ikke så stor ut, men jeg gikk forbi rosebuskene foran huset og kom til dette:

Stier på kryss og tvers. Mellom trærne opp gjennom skogen. Nedover trappetrinn. Bort til låste treporter og forbi steinskjul. En sti ledet ned til Dora’s Field, enga Wordsworth fylte med påskeliljer som et minne over dattera som døde tidlig. En annen til en benk med utsikt over Rydal Water.

Jeg møtte på en av gartnerne ved den lille grønnsakshagen.
– How are you, sa hun.
– This is fantastic, sa jeg. Alle de skjulte stedene, alle kriker og kroker.
– Akkurat slik en hage skal være, sa hun og smilte.

Se de andre innleggene fra Lake District:
Tre dager i Lake District: Fra Windermere til Rydal

 

Nå skal jeg fortelle om tre fantastiske dager i Lake District!

Jeg tok toget opp til Windermere fra Liverpool. Det tok to og en halv time med et togbytte i Preston så var jeg fremme. Jeg hadde bestilt overnatting på to forskjellige steder i forkant, men hadde ingen klar formening om hvordan jeg skulle komme meg mellom, bortsett fra at det skulle skje til fots. Så det første jeg gjorde da jeg kom frem, var å gå innom turistinformasjonen, kjøpe et kart og få litt hjelp til å peile ut ei rute. Første dag skulle jeg gå fra Windermere til Rydal, andre dag fra Rydal til Grasmere, også  skulle jeg bruke den siste dagen til å komme meg tilbake til start.

Den første etappen var en tur på omtrent 15 kilometer, minus en hel del avstikkere, og gikk langs østsiden av Windermere, først til Orrest Head, deretter til Troutbeck, så til den lille byen Ambleside, før den siste lille biten tok meg til Rydal.

Orrest Head er et utsiktspunkt som ligger rett over byen Windermere. Alfred Wainwright, skribenten som er kjent for å ha skrevet den mest berømte guiden til fjellene i Lake District, har skrevet om den første gangen han kom opp på Orrets Head som øyeblikket han forelska seg i fjellene der: «It was a moment of magic, a revelation so unexpected that I stood transfixed, unable to believe my eyes.»

Jeg ble kanskje ikke like overvelda som Wainwright, men det er et flott syn – innsjøen Windermere som slynger seg bortover landskapet, skogen og de grønne engene, innramma av fjellene langs horisonten. Og de var mye høyere og villere enn jeg hadde forestilt meg. Det er ikke så vanskelig å forstå at man kan bli slått av en slags ærefrykt når man kommer fra det flate, sørlige England og dette åpenbarer seg foran en.

Veien videre tok meg forbi Crosses Farm, før jeg skar over sauebeiter og kom ned dalen for å krysse elva.

Det er så mange forskjellige sauer. Disse er de morsomste jeg så. Brunflekkete med lugg og horn.

Disse var nok litt irriterte over at jeg kom og forstyrra dem i ettermiddagshvilen i skyggen av et stort tre.

Jeg sleit litt med å finne veien over Troutbeck, men kom meg til slutt over og opp til Town End. Der oppe ligger et hus som er ivaretatt av National Trust. Med mørke skyer over himmelen og en kropp som skrek etter lunsj (jeg var så ivrig etter å komme meg avgårde i Windermere at jeg helt glemte planen min om å spise der før jeg gikk), tok jeg meg ikke tid til å stikke innom, men jeg skulle gjerne ha gjort det.

I stedet stoppa jeg noen lokale og spurte hvor jeg kunne komme inn på stien videre til Ambleside. «Rett ovenfor her,» sa de.

På veien satte regnet inn. Ei ordentlig sommerskur. Jeg satte på regntrekket, dro opp hetta. Like borti veien møtte jeg på noen tyskere som sto under et tre og venta på at regnet skulle gi seg, og etter en prat om småbyer i Lake District og tyske bakerier, var det bare dråper igjen.

Og i det jeg fikk det første glimtet av Ambleside sprakk skyene opp.

Ambleside, den lille byen som ligger i toppen av Windermere. Jeg gikk inn på det første og beste tehuset, Mr H. Tearoom, bestilte suppe og et stort glass vann. Det fine med disse småbyene i de engelske nasjonalparkene er hvor avslappa alt er. Rom for muddy boots og store tursekker. Fremmede som hilser «Enjoy your soup!» når de går ut døra.

På vei ut av byen gikk jeg forbi Bridge House, et minne fra ei tid da bekken var omgitt av eplehager i stedet for turister.

Så var det bare et lite stykke igjen fra Ambleside til Rydal, men kanskje det stykket jeg likte best den dagen, for fjellene lå nærmere og enorme, gamle trær sto og kasta skygge over veien.

Så kom jeg frem til Rydal. Et bittelite sted, bortgjemt mellom trærne, med vertshus og skjulte perler.

Det var ikke vanskelig å finne frem dit jeg skulle bo på for natta – Glen Rothay, et koselig vertshus fra 1600-tallet – med en pub kalt Badger Pub, oppkalt etter grevlingene i nærheten. Jeg spiste pai i et rom med mørke trevegger mens regnet var i gang igjen utenfor, og fikk et glass gin til. Så godt å komme inn til et varmt måltid på et varmt sted etter en lang dag på ukjente stier! Jeg krøp til sengs og sovna før jeg fikk lest så mye som ei side i boka jeg hadde med.