Follow:
Ut på tur

Tre dager i Lake District:
Fra Windermere til Rydal

Orret's Head

Nå skal jeg fortelle om tre fantastiske dager i Lake District!

Jeg tok toget opp til Windermere fra Liverpool. Det tok to og en halv time med et togbytte i Preston så var jeg fremme. Jeg hadde bestilt overnatting på to forskjellige steder i forkant, men hadde ingen klar formening om hvordan jeg skulle komme meg mellom, bortsett fra at det skulle skje til fots. Så det første jeg gjorde da jeg kom frem, var å gå innom turistinformasjonen, kjøpe et kart og få litt hjelp til å peile ut ei rute. Første dag skulle jeg gå fra Windermere til Rydal, andre dag fra Rydal til Grasmere, også  skulle jeg bruke den siste dagen til å komme meg tilbake til start.

Den første etappen var en tur på omtrent 15 kilometer, minus en hel del avstikkere, og gikk langs østsiden av Windermere, først til Orrest Head, deretter til Troutbeck, så til den lille byen Ambleside, før den siste lille biten tok meg til Rydal.

Orret's Head, Windermere

Orrest Head er et utsiktspunkt som ligger rett over byen Windermere. Alfred Wainwright, skribenten som er kjent for å ha skrevet den mest berømte guiden til fjellene i Lake District, har skrevet om den første gangen han kom opp på Orrets Head som øyeblikket han forelska seg i fjellene der: “It was a moment of magic, a revelation so unexpected that I stood transfixed, unable to believe my eyes.”

Windermere

Jeg ble kanskje ikke like overvelda som Wainwright, men det er et flott syn – innsjøen Windermere som slynger seg bortover landskapet, skogen og de grønne engene, innramma av fjellene langs horisonten. Og de var mye høyere og villere enn jeg hadde forestilt meg. Det er ikke så vanskelig å forstå at man kan bli slått av en slags ærefrykt når man kommer fra det flate, sørlige England og dette åpenbarer seg foran en.

Crosses Farm

Veien videre tok meg forbi Crosses Farm, før jeg skar over sauebeiter og kom ned dalen for å krysse elva.

Det er så mange forskjellige sauer. Disse er de morsomste jeg så. Brunflekkete med lugg og horn.

Disse var nok litt irriterte over at jeg kom og forstyrra dem i ettermiddagshvilen i skyggen av et stort tre.

Revebjeller i Troutbeck, Lake District

Jeg sleit litt med å finne veien over Troutbeck, men kom meg til slutt over og opp til Town End. Der oppe ligger et hus som er ivaretatt av National Trust. Med mørke skyer over himmelen og en kropp som skrek etter lunsj (jeg var så ivrig etter å komme meg avgårde i Windermere at jeg helt glemte planen min om å spise der før jeg gikk), tok jeg meg ikke tid til å stikke innom, men jeg skulle gjerne ha gjort det.

Troutbeck, Lake District

I stedet stoppa jeg noen lokale og spurte hvor jeg kunne komme inn på stien videre til Ambleside. “Rett ovenfor her,” sa de.

Windermere, Lake District

På veien satte regnet inn. Ei ordentlig sommerskur. Jeg satte på regntrekket, dro opp hetta. Like borti veien møtte jeg på noen tyskere som sto under et tre og venta på at regnet skulle gi seg, og etter en prat om småbyer i Lake District og tyske bakerier, var det bare dråper igjen.

Windermere, Lake District

Windermere, Lake District

Windermere, Lake District

Og i det jeg fikk det første glimtet av Ambleside sprakk skyene opp.

Ambleside, Lake District

Ambleside, Lake District

Ambleside, den lille byen som ligger i toppen av Windermere. Jeg gikk inn på det første og beste tehuset, Mr H. Tearoom, bestilte suppe og et stort glass vann. Det fine med disse småbyene i de engelske nasjonalparkene er hvor avslappa alt er. Rom for muddy boots og store tursekker. Fremmede som hilser “Enjoy your soup!” når de går ut døra.

Bridge House, Ambleside

På vei ut av byen gikk jeg forbi Bridge House, et minne fra ei tid da bekken var omgitt av eplehager i stedet for turister.

Ambleside – Rydal

Så var det bare et lite stykke igjen fra Ambleside til Rydal, men kanskje det stykket jeg likte best den dagen, for fjellene lå nærmere og enorme, gamle trær sto og kasta skygge over veien.

Rydal

Ambleside – Rydal

Rydal, Lake District

Så kom jeg frem til Rydal. Et bittelite sted, bortgjemt mellom trærne, med vertshus og skjulte perler.

Glen Rothay, Rydal

Det var ikke vanskelig å finne frem dit jeg skulle bo på for natta – Glen Rothay, et koselig vertshus fra 1600-tallet – med en pub kalt Badger Pub, oppkalt etter grevlingene i nærheten. Jeg spiste pai i et rom med mørke trevegger mens regnet var i gang igjen utenfor, og fikk et glass gin til. Så godt å komme inn til et varmt måltid på et varmt sted etter en lang dag på ukjente stier! Jeg krøp til sengs og sovna før jeg fikk lest så mye som ei side i boka jeg hadde med.

Share on
Previous Post Next Post

Se også

2 Comments

  • Reply greg-in-washington

    Beautiful photos make me homesick for my home away from home!

    June 24, 2019 at 02:38
    • Reply Kristine

      Thank you, Greg! Sorry for making you feel homesick, but it really is such a beautiful place.

      June 25, 2019 at 08:57

    Leave a Reply

    This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.