Follow:
Annet

Det jeg savner mest her er hei og ha det

Det er godt å skrive av seg noen tanker innimellom – særlig når man er på et nytt sted og man i utgangspunktet tror det meste er ganske likt, uten at det egentlig er det. Så her er en liten tekst om hvordan det føles å være trønder i hovedstaden når man skal reise kollektivt.

(Bakgrunnsinfo for de som ikke reiser så mye med bussen i Trondheim: der må du alltid bipe kortet. Noe jeg også skulle ønske man måtte i Oslo – særlig den gangen det var kontroll og jeg ufrivillig hadde sneket på trikken ei lita uke fordi jeg hadde glemt å aktivere kortet mitt.)

Jeg drar opp glidelåsen på jakka mi der jeg står og venter på bussen på en holdeplass på Mortensrud. Morgenen er enda kald, selv om duene allerede er i gang med dagens arbeid og plukker optimistisk på asfalten rundt bena mine. Det er ingen jeg kjenner her, ingen jeg forventer å se. Bare ei dame som går forbi, trillende på ei barnevogn, og en stresset, middelaldrende mann som kommer hastende opp bakken. ”Don’t hurry, be happy,” står det tagget nederst i bakken med store, skjeve bokstaver. Jeg lurer på om han har lagt merke til det.

Så kommer bussen endelig. Et rødt, glinsende trekkspill, men den eneste musikken er brummingen fra motoren og bremsene som hviner lett når den senker farten. Den stopper, dørene folder seg til siden.

– Hei, sier jeg og smiler forsiktig i det jeg går på.

Bussjåføren hever smått et øyenbryn. Han gir meg bare et nikk og et undrende blikk. Jeg legger pliktoppfyllende kortet mitt på automaten og venter på et bip. Det går noen lange sekunder før jeg kan ta noen skritt bakover i bussen, finne ei kald stang å klamre meg til blant alle de andre morgentrøtte ansiktene. Ansikter som ser raskt bort når blikkene våre et øyeblikk møtes.

Vi snegler oss inn i morgenrushet, føyer oss inn i rekken av motorer som nærmest går på tomgang. Foran oss strekker køen seg i en slak bue så langt man kan se. Jeg lengter etter følelsen av skadefryd og fremgang. Den følelsen man får når bussen svinger inn i kollektivfeltet og køen ved siden av bare blir en stripe av farger. Jeg lurer på om de som stirrer tomt ut i luften har kjent på den følelsen, eller om det bare er dette de er vant til. Denne følelsen av at tiden løper fra mens vi står her, gynger i takt med bussen som bremser og girer om og prøver å ikke puste hverandre i nakken.

Bussen stopper, noen gir knappen ved døra et utålmodig dytt så den åpner seg, og passasjerer siger av, slik som lufta siver ut av en ballong. Jeg faller ned i et sete, lener hodet mot seteryggen. Vi svinger inn til sentrum. Jeg tar veska over armen, legger ei hånd på stolryggen og gjør meg klar til å gå av. Den stopper. Jeg går mot framdøren.

– Ha en fin dag, sier jeg med det samme forsiktige smilet i det jeg går av.

Bussjåføren gjør et rykk, som om han blir dratt ut av en annen virkelighet. En verden der bussene er førerløse, der trikkene bare går på skinner. Der menneskene bare er passasjerer, ansiktsløse folk som glir forbi uten å stoppe opp, uten å si hei, uten å si ha det. Der ingen helst vil se eller bli sett. Der alle helst bare vil komme frem.

Og jeg savner Trondheim. Bussjåførene som sender hverandre et slengkyss i det de lirker seg forbi hverandre i veiarbeidskaoset i Dybdahls veg; den mørkhudede bak rattet som med en vennlig latter og med utenlandsk aksent korrigerer tenåringen fra Nordland som sier ”en barn” og strekker frem en femtilapp.

Men det jeg savner mest her er hei og ha det bra.

Share on
Previous Post Next Post

Se også

  • Une Sesilie

    Du er jammen ikke bare flink med bilder, du er fantastisk med ord også! :D

    Er det noe jeg selv har lagt merke til etter jeg flyttet til Trondheim (fra Stavanger) så er det hvor utrolig hyggelige bussjåførene er. De sier altid “hei” og “ha det”, er hjelpsomme og har et smil rundt munnen :)

    • Kristine

      Takk! :) Rart at det skal være så store forskjeller! Jeg skjønner det litt her i Oslo, siden det er en god del flere folk, men synes likevel det er ganske trist når folk ikke har tid til å se hverandre…

  • åå, du skriver så fint! jeg sier alltid hei til bussjåførene, og de som kjører i Akershus svarer som regel. Bussjåførene i Oslo er nok dessverre litt mer anonyme og reserverte, noe som egentlig er ganske dumt.. Det er jo så koselig med et lite hei og et smil!

    • Kristine

      Takk! :) Jeg synes så synd på de bussjåførene som sitter hele dagen foran et ratt mens folk bare går forbi uten å ense dem – bra det er noen som tar seg et lite øyeblikk til å hilse. :)