Etter en høst med oppgaveskriving, hadde jeg endelig tid til å være med på elgjakt. Tre dager igjen av jakta, ett dyr igjen på kvota. Siste mulighet.
Da vi våkna i går morges viste yr frisk bris, men ute hørtes det ut som full storm, slik det gjør når man sitter inne og det uler i taket, blafrer i en presenning, knirker i veggene. Dråpene som triller ned vindusrutene. Høstens hittil mest forblåste og regnfulle dag etter en måned med blå himmel og vind som ikke engang fikk røslyngen til å bøye seg.
Raja smatt ut ytterdøra så fort ho hadde sjansen, la seg langflat på plena mens vinden piska i pelsen i frykt for å bli satt igjen hjemme når vi skulle dra av gårde. Inne gikk det saktere. Jeg tok på tre lag ull og sukka litt over været, Petter fylte termoser med kaffe og kakao, pakka Kvikk Lunsj og ekstra sokker i sekken.
Så kom vi oss ut mens det enda var mørkt. Drakk kaffe med jaktlaget i ei hytte med fyr i peisen, la slagplan over laminerte kart, før vi ga oss av sted, ut i skogen, der vi ikke merka noe særlig til vinden med mindre vi så opp på hvordan grantoppene lente seg mot hverandre. Raja først, Petter etter, så jeg, mellom skjeggete gamle trær, hoppende fra tue til tue over myra, over veltede stammer og gjerder.
Og vi fant, vi fant. Petter pekte på ferske avtrykk i myra med forventning i blikket, jeg nikket stille. Raja satte nesa til værs, snuste frem sporet. Så, mens vi sto der inne i skogen, falt skuddet.