Jeg våkner opp til fuglekvitter og tror at det endelig er slutt på lyden av regn og vindkast her i Kiel. Så feil kan man ta. For er du fugl i Kiel, må du tydeligvis finne deg i litt dårlig vær. Selv om stormen heldigvis har gitt seg, regner det stadig. Tyskerne har til og med et eget ord for regn som bare varer og varer: Dauerregen.
Det er dessuten ikke et hvilket som helst regn. Det er regn som jeg aldri har opplevd det før. Regn som henger i lufta og sniker seg inn fra alle kanter. Som fester seg på alle overflater. Regnet her oppfører seg litt som dampen på badet når du dusjer. Når det kommer til været, er altså ikke Kiel så snill mot sånne som bruker briller og har langt, krusete hår.
Men nok om været. Forrige uke var vi altså i Lübeck. Så godt som samtlige av foreleserne våre har fortalt oss hvor stygg de synes Kiel er og hvor mye finere det er i Lübeck. Selv om jeg må få understreke at jeg tror standarden for tyske byer må være ganske mye høyere enn i Norge (Kiel er overhodet ikke stygg), så kan jeg helt klart skrive under på at Lübeck er en veldig fin by. Bare se her.
Holstentor, byporten. Sjarmerende skjev.
Jeg forundrer meg litt over hvor grønt gresset er her.
Kleine Petersgrube (den lille gata opp til kirka).
Og Große Petersgrube (den store gata opp til kirka).
En kald og hustrig gjeng rundt Lübeck i miniatyr.
Rådhusbygget.
Den smilende djevelen utenfor Marienkirka (den største kirka i Lübeck).
Inne i Marienkirka. Temmelig heftig orgel, som organisten må gå over taket for å komme til.
Vi spiste på Schiffergesellschaft. Selv om det var et fint sted, anbefaler jeg det ikke. Dårlig og dyr mat og ikke så veldig blide ansatte.
Bak hetter og luer kan dere her så vidt skimte noen av de trivelige folkene jeg er her med!
Vi måtte selvsagt innom Willy Brandt-museet.
Og aller viktigst: Niederegger. Marsipanhimmelen.
