Kristine Graneng

Det er søndag i Sogn. Besta plukker med seg hvite blomster fra treet ved muren, vi tar på oss regnjakkene, også kjører vi til Fjærland der besta vokste opp.

Først en stopp på kirkegården, så går vi over til Mundal Hotell.

– Kan vi se oss rundt? spør jeg. Resepsjonisten, antagelig ikke så veldig lokal, svarer på engelsk: – Ja, men bare her i resepsjonen. Resten er forbeholdt gjestene.
– Besta gifta seg her, smiler jeg mens jeg ser meg rundt. Gamle bilder av breen og folk som har bodd her før. Litt slitt tapet.
– Da så! sier ho og peker oss inn til det aller helligste.

– Var det her dere spiste middag? spør jeg besta.
– Nei, det er vel her inne spisestua er, svarer ho og smygkikker inn gjennom sprekken mellom to skyvedører.

Det føles som om vi er med i Poirot, bare på leit etter gamle minner, ikke mordere.

I Fjærland ligger bokbyen – mange bygg med gamle bøker. Ei lita bu med tegneserier: Donald fra 60-tallet og 90-tallsserier jeg aldri har hørt om. Arnold-bua, som besta forteller at var sønnen til postmannen. Og hyller på hyller med historie og klassikere i den gamle skolen.

Vi drar frem til Bøyabreen. Spiser heimelagde hjortekjøttkaker til middag på brevasshytta, besta tøyser med eieren. Jeg og Petter går det lille stykket frem til vannet. Det er så grønt. Is i flytende form. Og mens vi står der, buldrer det i steiner som ruller ned fjellsida på den andre sida av vannet.

Fjellstølen ligger ett lite stykke vekk fra breen. Her var besta hver sommer før ho flytta hjemmefra. Noen ganger måtte hun hente kyrne helt oppe ved brekanten. Men om fjellstølen har jeg skrevet en snutt for noen år siden.

På hotellet har de et stativ med postkort. – Dette bildet var det noe kjent med, sier jeg til besta og fisker ut eit kort. Oldemor som strikker framme ved stølen. Resepsjonisten forteller at de har slutta å selge kort på hotellet, så jeg får med meg et par.

Jeg veit ikke når bildet er tatt, men det er ikke vanskelig å se at det har gått noen år sida da. Det er bare å ta en titt på landskapet: trærne og krattet som har vokst til, breen som har krøpet tilbake.

Så sa vi takk for i dag til Fjærland

og kjørte tilbake langs ei anna fjordarm

og hjem til stua til besta.