Jeg er hjemme igjen og noe er som da jeg var her sist, for ei uke sida da det fremdeles var juleferie. Det knirker i hele huset: i taket, i dørene, i vinduene. Vinden kaster seg mot veggene. Det trekker fra stikkontaktene og vinduskarmene; det suser i pipa.
Slik er det når hjemme er et forblåst sted på trøndelagskysten. Men det er godt å være hjemme likevel, altså. Selv om kulda her har ekstra skarpe tenner når gradestokken har krøpet nedom ti minus. Selv om jeg aldri helt har fått taket på å fyre i peisen. Til gjengjeld er jeg ganske god på store tekopper og ullpledd og nystekte kanelsnurrer, og i dag krøller jeg meg sammen med ei bok i fanget og kvikner bare til for å heie støle bein og melkesyre opp bakken i Val die Fiemme.
Da gjør det ikke så mye at trærne har hentesveis og at det eneste hvite ute er skumtoppene på bølgene.