Jeg er hjemme igjen og noe er som da jeg var her sist, for ei uke sida da det fremdeles var juleferie. Det knirker i hele huset: i taket, i dørene, i vinduene. Vinden kaster seg mot veggene. Det trekker fra stikkontaktene og vinduskarmene; det suser i pipa.
Slik er det når hjemme er et forblåst sted på trøndelagskysten. Men det er godt å være hjemme likevel, altså. Selv om kulda her har ekstra skarpe tenner når gradestokken har krøpet nedom ti minus. Selv om jeg aldri helt har fått taket på å fyre i peisen. Til gjengjeld er jeg ganske god på store tekopper og ullpledd og nystekte kanelsnurrer, og i dag krøller jeg meg sammen med ei bok i fanget og kvikner bare til for å heie støle bein og melkesyre opp bakken i Val die Fiemme.
Da gjør det ikke så mye at trærne har hentesveis og at det eneste hvite ute er skumtoppene på bølgene.
Ett kommentar til “Hjemme er der vinden er”
Det hørtes aldeles fantastisk ut. Vinden kan være en ordentlig fiende av og til, men når man først har tid og ro til å sette seg under pleddet og ta fram tekoppen, da er den egentlig ganske fin.