Plutselig var jeg tilbake i hverdagen. Det er havregryn til frokost før jeg går den korte turen til U-banen. Juletrærne ligger langs fortauet som en skog der uværet har herja, de fleste fortsatt tette med barnåler. En morgen er de dekket av snø. På kontoret ønskes det frohes neues Jahr mens vi hopper rett tilbake inn i semesteret som bare så vidt er over halvveis her. Jeg glemmer fortsatt å planlegge lunsj, stikker innom boden utenfor kontoret og ber om en børek med spinat og roter frem noen mynter. Vi drikker fortsatt cappuccino utenfor det franske bakeriet, selv om det egentlig er litt for kaldt. Jeg tenker at det er godt hvordan alt begynner å føles ganske vanlig.
Men onsdag går jeg i halvmørket på vei til kino, titter opp på trafikklyset på Potsdamer Platz og tenker at det er smått utrolig å gå forbi verdens første trafikklys en hverdagskveld. Og lørdag våkner jeg opp og kommer på at jeg har hele Berlin utenfor døra mi.
I høst skrev jeg om hvordan jeg ville bruke den til å komme litt mer på plass, og når noen spør meg nå hvordan det går, så er det stort sett det jeg svarer: jeg har landa – funnet noen rutiner, fine folk å henge med, steder jeg liker. Ikke alt er nytt. Samtidig er det helt utrolig å vite at det er så mye det fortsatt går an å utforske. Så det vil jeg fortsette med denne våren.
Et mål, som hører til under utforske verden jeg lever i-delen av nyttårsforsettene mine, er å bli en litt mer opplyst berlinsk samfunnsborger. Planen min består blant annet av å se kveldsnyhetene på ARD de kveldene jeg er hjemme. Foreløpig har det først og fremst vært deprimerende (stikkord: ny regjering i Østerrike). Jeg har også lært et nytt ord, Böllerverbot, altså fyrverkeriforbud, som jeg helhjertet støtter selv om jeg har nada førstehåndserfaring med berlinsk nyttårsfeiring. Heldigvis viser de innimellom reportasjer om søte koalaer.
I dag var det dessuten høytid da valgplakatene hadde kommet opp på lyktestolpene. Det er stort sett ansikter jeg ikke kjenner. Lokale kandidater, og en og annen Robert Habeck. En umiddelbar tanke er at jeg synes det er veldig gøy når kandidatene presenterer seg med doktortittel og bare fornavn på plakatene. Jeg lefler nå selv med ideen om å flytte hjem til Trøndelag og stille til valg som Dr. Kristine om noen år.
