Lørdag dro jeg ned til midtbyen og hadde god tid, mens det føltes som om alle andre var travle, løp fra butikk til butikk for å handle på salg, sto i kø på Dromedar, kjempet seg over torget.
Jeg tusla bort til det som må være det stilleste stedet i sentrum nå. Og det fineste.
Terra incognita, ukjent land, minnesmerket etter 22. juli. Ble litt slått av hvordan et sted kan være så stille og vakkert og trygt og romme så mange tanker, alt på én gang. Jeg satt der på benken ei stund, så på folk som leste tekstene som er risset inn de hvite steinene og som stoppet opp ved det store vannspeilet med de 77 stjernene og barna som lekte.
Så kom Maria Isabelle. Vi skulle på foredrag.
Med Ingrid Brekke om Angela Merkel. Spennende dame og spennende foredrag!
Da jeg kom hjem igjen, leste jeg en liten snutt, for det kan man jo gjøre en lørdag! Jeg leser denne nå, når jeg har overskudd til det: Banalitetens tyranni av Christian Borch. Om frislippet av markedskreftene og hva det gjør med oss som samfunn. Litt å tenke på.
Så tok jeg på min mest rosa leppestift og stakk ut døra igjen.
Ida og Jørgen hadde invitert på middag. Det var klippfisk-gryte-ett-eller-annet med ovnstekte grønnsaker.
Etter middag åpnet vi ei flaske sør-afrikansk vin Thomas hadde tatt med og konkluderte med at sør-afrikanere må være en del sterkere enn oss, for det måtte fire til for å få skrudd opp korken. Vinen skulle visst passe til geitost – og ikke bare har jeg venner som inviterer på klippfiskmiddag, men de har jammen meg geitost i kjøleskapet også. Det var godt. Og det er godt jeg kjenner folk som kan utvide smakskartet mitt.
I & J hadde laga altfor mye kirsebærlikør til jul, så det fikk vi også smake. Mmm.
Kort oppsummert: En stykk fin lørdag å ta med seg hjem og krype under dyna med.