Den tredje dagen min i Liverpool våkna jeg nesten stemmeløs etter konserten, men til blå himmel og gater som var i ferd med å våkne. Jeg gikk ut på jakt etter frokost igjen, fant et hyggelig sted med gode pannekaker og ordentlig cappuccino der jeg skreiv hilsninger på postkortene jeg hadde kjøpt dagen før og funderte på hva jeg skulle gjøre resten av dagen.
Jeg fikk tips om å dra innom Central Library, så etter frokost la jeg det inn i kart-appen min og begynte å gå. Det er rart hvordan byer kan være så mye forskjellig. Det jeg hadde sett av Liverpool til da var mest små mursteinshus med rosehager og handlegater. Plutselig sto jeg midt i et vell av statuer og romerske bygg. Jeg gikk innom Walker Art Gallery, så på flere statuer og malerier sammen med unger i blårutete skoleuniformer, før jeg gikk videre til biblioteket.
De siste timene mine brukte jeg i Sefton Park. Tilbake der jeg startet. Jeg liker å dra tilbake, har alltid vært sånn, samme om det handler om steder, bøker eller mennesker. Det føles så trygt å ha noen holdepunkter. Det finnes jo alltid noe nytt i det kjente óg. Som for eksempel denne hunden, eller ekornene og duene mellom trærne, eller hun jeg møtte langs vannkanten som sto og fotograferte øyenstikkere og forklarte meg forskjellen på damselflies og dragonflies.
Palmehuset var også åpent denne dagen.
Men aller mest ville jeg tilbake til dette stedet. Fairy Glen. I følge historien Tommy fortalte meg da han først viste meg det dagen jeg kom, møttes et par her oppe på brua under andre verdenskrig i all hemmelighet. Han skulle ut i krigen, men de avtalte å møtes der igjen på et bestemt klokkeslett sent en kveld. Da kvelden kom, traff de hverandre igjen og sto der oppe og holdt om hverandre lenge. Like etter fikk hun vite at han aldri egentlig hadde kommet tilbake fra krigen.
Gåsehud.
Men en slik urban legende er vel det eneste man kan få gåsehud av på et sted som dette.
Og så var det siste jeg gjorde i Liverpool å rusle bortover Penny Lane.