Kristine Graneng

Nå er jeg tilbake fra Lake District, passe mør i beina. Det har vært så fint! Å bare gå og ta innover seg alt det herlige i noen dager – enorme trær,  sauer og revebjeller. Jeg skal skrive om ruta mi når jeg får summa meg til det. Må bare la det synke litt inn først.

Jeg kom tilbake til et Liverpool uten regn i går kveld, og det skal heldigvis vare noen dager nå. Pause fra kvelder på hybelen med regnet trommende mot vinduet. I stedet skal jeg ut i ettermiddagssola og utforske steder rundt byen jeg enda ikke har vært.

Forrige søndag var jeg i West Kirby. West Kirby ligger ute på Wirral, halvøya utenfor Liverpool. Det er bare en halvtimes tid med toget, så er man i en koselig, liten kystby. Og går man gjennom byen, befinner man seg plutselig ved ei strand som ser ut til å strekke seg nesten helt til Wales. Der ute ligger Hilbre Island og lokker som en grønn oase i alt det blå, ei tidevannsøy man kan nå ut til når det er fjæra. På veien dit ligger det to andre små øyer. Vi kom ikke lenger enn forbi den første før vi fikk beskjed om at tidevannet var i ferd med å snu. Da vendte vi om og gikk sørover langs stranda i stedet, så seilbåtene som dansa rundt hverandre ute på vannet og trakk inn sjølufta.

Lørdag tok jeg bussen ned til Woolton. Det var en veldig bra beslutning om jeg må si det selv! Så deilig å komme seg bort fra bykjernen og sørover der husene er mindre og gatene tommere. Langs hovedgata ligger det restauranter med uteserveringer, kafeer som hevder å ha vært der i over hundre år og til og med en liten ostebutikk. Denne gangen drakk jeg kaffe på et lite sted som het One Percent Forest og visstnok skulle være inspirert av Island – de hadde bytta ut alle O-er med Ø. Der var alle på hils, til og med han tøffe fyren som så ut som om var med i Peaky Blinders.

Woolton er kanskje aller mest kjent som den bydelen Paul McCartney og John Lennon vokste opp i. Første stopp på min lille Beatles-sightseeing var St. Peter’s Church. Der møttes Paul og John for første gang en lørdag i 1957. På kirkegården står det dessuten ei gravstøtte med navnet Eleanor Rigby. Neste stopp var Mendips, huset i Menlove Avenue der John bodde hos tanta si. Like oppe i gata ligger også Strawberry Field, barnehjemmet som inspirerte sangen. Til sommeren skal det visstnok åpnes for turister, men på lørdag var det ikke annet å se bak den berømte porten enn store, røde skillevegger. Om man har lyst, kan man også ta en titt på barndomshjemmet til Paul McCartney som òg ligger like ved.

Det fineste med Woolton var likevel dette: Woolton Woods.

Et stort stykke skog i byen. Jeg kom akkurat i tide til å få med meg de engelske blåklokkene blomstre. Klokkeblåstjerner heter de på norsk. Det er ikke vanskelig å forestille seg at de ringer med de vesle klokkene når de står alene i skogen, er det vel?

Og inne i skogen fant jeg en hemmelig hage bak murer. Wisteria blomstret over porten inn, det sto benker under store skyggefulle trær. I bedene var det gnistrende blå forglemmegei og mørke tulipaner. Der satt jeg og leste ei stund, nesten helt alene, bortsett fra da det var en liten hund som kom og hilste på.

Så fint å få et lite innblikk i livet i utkanten av Liverpool – titte inn butikkvinduer (som Terry Tang Designer Cakes og Woolton Village Shoe Repairs), se restene etter valgkampen (i Woolton vant liberaldemokratene, én av tre i Liverpool som ellers er dominert av Labour) og smile til folk som også er ute og rusler en lørdag. Jeg vil tilbake hit.