Den første gangen jeg kom til Manchester ble jeg fullstendig overvelda. Jeg gikk ned fra togstasjonen og ut i byen med KT Tunstall på ørene, full av forventning for konserten jeg skulle på om kvelden. Men plutselig følte jeg meg så lita. Alt virka så stort. Bygningene så mye høyere, så mye tettere mellom folkene.
Manchester regnes gjerne som hovedstaden i Nord-England. Selve byen har ikke veldig mange flere innbyggere enn Liverpool, men føles likevel langt mer som en storby. Det tok ei lita stund før jeg følte meg tilpass i byen. Det kom seg heldigvis etterhvert, for det er en spennende by å være på oppdagelsesferd i. En sånn fascinerende blanding av gammel industri og moderne blanke flater. Murstein, mer murstein, slitte fasader og blomstrende butikkvinduer.
Det er ikke så langt mellom Liverpool og Manchester (og togbilletter koster ikke mer enn £2 om man er heldig!), så jeg dro dit et par turer i fjor vår. Her følger en liten bildekavalkade og noen steder der jeg trivdes ekstra godt.
The Northern Quarter
Byens hipsterstrøk, definitivt, er The Northern Quarter. Der ligger det tett med små butikker og kafeer. Den første gangen jeg var i Manchester hadde jeg hatt sånn sug etter pannekaker en liten evighet og bestemte meg for å gå til det første stedet jeg fant med pannekaker på menyen. Jeg endte opp på Evelyn’s Cafe & Bar. Det var de beste pannekakene jeg har smakt – ordentlig luftige, nesten som yorkshirepuddinger, med honeycombsmør og blåbær.
En annen dag var jeg på kaféhopping i Manchester. Tok med meg sekken med fagbøker og notatbok en lørdag og gikk fra kafé til kafé. Drakk cappuccino og spiste brownie på et sted der alt serviset var laget av mais (eller var det kaffebønner?). Hadde lunsj på Chapter One der fontenen sto og klukka midt i rommet.
Paramount Books
Jeg fant ikke så mange spennende bokhandler i Manchester, men denne holdt i massevis. Paramount Books ligger skikkelig rart til, mellom et digert kjøpesenter og slitne mursteinsbygg. Jeg hørte den før jeg så den, jazzmusikken som spiltes over høytalerne og blanda seg med lyden fra bussene utenfor. Eieren, en eldre mann med rufsete hår, spurte hvor jeg kom fra. «Oh, Solskjær,» sa han. «Norwegians don’t often come here for books.»
Jeg fant et eksemplar av Zadie Smith sin White Teeth i ei hylle og fikk velge meg ei frukt på kjøpet. Det ble ei appelsin.
John Rylands library
Det fineste stedet jeg fant i Manchester, rent estetisk, var John Rylands-biblioteket. Det var som å tre inn i et annet univers. Mørke ganger. Eldgamle bøker. Virveltrapper med store utsmykkede vinduer.
Her kunne man sitte å arbeide. Kanskje ikke helt optimalt å studere til rytmen av lukkerlyd fra alle turistene som svinser rundt. Men man må jo føle seg litt smartere om man sitter her og studerer?
Manchester Art Gallery
Dagen etter at jeg var på konsert med KT Tunstall i Albert Hall (det var fantastisk!), var det søndag og ordentlig kald vind ute. Det var med andre ord en bra museumsdag. Jeg gikk til kunstmuseet. Der hadde de blant annet en utstilling med bildene til Laurence Lowry (over) og en halv etasje viet til bildene til Martin Parr (under). Jeg liker så godt bildeserien med folk hjemme i stuene sine.
Etterpå satt jeg nede i kafeen – kanskje den mest behagelige museumskafeen jeg har vært i, bare se på den grønnfargen på veggene – og spiste sitronpai og leste bok mens kirsebærtrærne svaiet i vinden utenfor.
Også gikk jeg langs kanalen.